Byhistorie: Gode (og ikke så gode) minner fra Park

Tusenvis av drammensere har frekventert Park gjennom noen tiår. Ikke først og fremst som hotell, men som utested.

Opprinnelig var bygningen ganske fin da den sto ferdig i 1962, men etter 80-tallets røde glass-bonanza utover fortauskantene mot Øvre Storgate og Gamle kirkeplass, og knallblå maling rundt vinduene, ble det jo nærmest katastrofe. Men likevel, gjenbruk hadde sikkert vært mulig, på en eller annen måte. Å rive en bygning som har stått i underkant av 60 år er trist og svært lite bærekraftig.

Det er mange meninger om at bygningen nå rives, drammensere har hatt et forhold til den blekgule bygningen i enden av parken. Kanskje mest for hva den inneholdt, men jeg tror uansett at drammenserne synes det er vemodig at et kjent og kjært sted som Park er historie.

Siste rest av huset er bare noen dagers rivning unna. Og så er en æra over. Men minnene er mange – heldigvis. Selv om kanskje ikke alle tåler dagens lys.

Her har vi vært på formiddagskaffe, på søndagsmiddag, disco og dancing og på grandiose julebord. Og til og med konserter diska de opp med på Park. Litt sånn mini Berns – artistene sang og underholdt, mens gjestene hadde bord og spiste og drakk rundt scenen.

Park nådde sine høyder på 70-tallet, og artistene sto i kø for å opptre på det populære etablissementet. Her har Lill-Babs vært, Baccara, Dizzie Tunes og mange, mange flere. Å gå på konsert, eller show som det vel het, var stor stas, og når sant skal sies er jeg litt lei meg for at jeg var litt for ung. Hva hadde vel vært mer spektakulært enn stjerner på scenen i egen by for en unge som elsket musikk og glam? (Dette var lenge før Drammens Teater begynte med konsertvirksomhet, på 70-tallet var det kun teater i teatret – en sjelden gang).

Jeg var på Parketten og spiste Napoleonskake med mormor, og vi satt også av og til utenfor under Cinzanoparasollene og fikk Solo. Å gå på Park var stor stas for små og store. Nesten litt ærbødig, man fløy ikke på kafé i tide og utide for noen tiår siden. Det skulle være en anledning, noe å markere eller feire – først da gikk man ut på kafé eller restaurant.

[ Bybrua – farvel til en gammel, god venn ]

En bekjent av meg har jobbet på Park i en årrekke, og vært vitne til både giftermål og skilsmisser, sett fra en bartenders plass. Det har skjedd mye på dansegulvet på «dancingen» som han sier, og presiserer at når man jobber på et utested, så ser en jo mye.

Park Dancing var det største diskoteket i mils omkrets fram til 1987, da det ble delt opp i to avdelinger, Park Dancing og Recepten, som først het Apotheket, men etter protester ble navnet endret til Recepten.

Det var alltid spennende om man kom inn på utestedene om man ikke var gammel nok. En slik episode på Park: En av dørvaktene ba om legitimasjon fra en gutt. De så jo fort at det ikke var ham som var avbildet og spurte: «Når er du født?» Og nå var det tydelig at gutten sleit. Etter litt betenkningstid svarte han: «Ehhh, det er i april i hvert fall!»

Søndagsmiddagen på Park var godt kjent og et mål for mange familier på 70- og 80-tallet. Mange husmødre var sikkert henrykt, så fikk de fri. Min venninne var ofte å spiste søndagsmiddag på Park med sin familie. Hun forteller om en kelner der som konsekvent sa «væssego». Stefaren til min venninne ble mer og mer irritert, og kelneren fortsatte med sine «væssego». Til slutt var det nok for stefaren som freste: «Kan han ikke snakke rent?!»

Og så alle julebordene, da. Selv fikk jeg sjokk i ung alder første gang jeg var på julebord. Det var på Park.

Noen var sørpe fulle før vi gikk til bords, vi hadde ikke engang rukket å smake på så mye som en sildebit. Overstadig berusede vil gjerne snakke på to centimeters avstand, så man blir blåst over ende av sursild- og akevitt-ånde, de snakker og ler med mat i munnen og er jæææævlig gode venner med alle rundt bordet.

«Hallå shnuppa! Sitteru her aleine? Men faan, skal du hjem alt nå, festen hakke begynt, jo! *Hikk*». Klokka var rett før ti på kvelden og jeg satt i foajeen på Park og ventet på taxi. Jeg ville hjem. Det jeg hadde gledet meg til og pyntet meg for, var over, bare tre timer etter start. Dette var et av mine første møter med Park.

[ Saga, Snorre og Palads - kino for alle penga ]

Det var alltid lang kø for å komme inn på Park. Men det var alle steder. Noen av vennene rakk å være innom flere steder på en kveld; Park, Gunnars, Grev Wedel og kanskje et par steder til. Vi fikk stempel på hånda, og så var det jo lettere for dørvaktene å se om vi hadde betalt.

For en av kompisene ble det ofte for mange halvlitere, og hvis han dagen derpå ikke husket hvor han hadde vært de siste timene kvelden før, tok han en titt på hånda si med stemplene. «Jeg var på Henriks og på Gunnars», kunne han si. «Og så har jeg visst vært på Park også, ser jeg».

Trengselen og stemningen var den samme uansett hvor man dro. Høy musikk og et tjukt teppe av røyk lå over lokalene. Sjekketriksene var også de samme. Av og til var lykken stor hvis en kul gutt spurte om en dans, men når blacklighten ble skrudd på, og man oppdaget at kjekkasen hadde flass på skuldrene, var det takk for dansen, over og ut. Og det nyttet ikke å be om nåde når Careless Whisper ble spilt heller.

Et av mine siste minner fra Park, for omtrent 30 år siden, står som et av de klareste. En hyggelig, men litt i overkant innpåsliten venn av en venn, spanderte et par drinker, og det han ikke visste var at jeg tålte en del – i alle fall mer enn ham. Og da han etter en god stund, salig i blikket og med lett knebøy sa at jeg lignet såååå på Michelle Pfeiffer, skjønte jeg det var på tide å gå.

Farvel Park!

[ En teltby, en forkastet tegning og et klenodium fra 1600-tallet som nesten ramla ned ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen