40 år siden lyrikeren Nils Yttri døde: «Han hadde et intenst nærvær, som et stjerneskudd»

1980 var et produktivt og turbulent år for den unge drammensdikteren Nils Yttri. Året før hadde han debutert som lyriker, og ved innledningen av det nye tiåret fikk han publisert det lange kjærlighetsdiktet «Våren mellom oss» i tidsskriftet Vinduet. Hans andre diktsamling var allerede klar til trykking, og det var mer på lager. I løpet av sommeren reiste han til Finland for å planlegge en stor akvarellutstilling. Han var i vinden, men han var også sliten og medtatt etter flere års sykdom. Nils Yttri døde bare 33 år gammel den 10. september 1980, da han krysset jernbanesporet mot Kongsvinger og ble overkjørt av et passerende tog.

Nils Yttri reiste mye og skrev kontinuerlig. Anne Berglund, Triztán Vindtorn, Jan Jakob Tønseth, Lars Saabye Christensen og Else-Berit Gulbrandsen var blant hans nærmeste forbundsfeller. Vennene kan fortelle om en intens mann som alltid var i bevegelse. Han elsket musikk og malte fine akvareller. Musikkvalgene gikk fra Elvis Presley til Sibelius, men selv om han levde seg inn i sin samtid med reiser langs hippieruta gjennom Tyrkia til Afghanistan og India, var han for klassisk orientert til å bli en virkelig hippie eller «deadhead». Han skrev hele tida og arbeidet i årevis med en magisteravhandling om Rolf Jacobsen. Fra begynnelsen av 1970-tallet fikk Yttri utgitt flere dikt og tekster i aviser og tidsskrifter. På slutten av tiåret debuterte han i bokform med samlingen Turister i nattens lugar (Gyldendal, 1979).

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nils Yttri fra studentbyen på Sog. Foto: Anne Berglund/Drammen Byarkiv

Debutsamlingen åpner med en kraftfull sang, eller langtrukkent rop om man vil. «Våge seg ut på gata» (etter et bilde av Arne Bendik Sjur) byr fram ett av norsk skjønnlitteraturs sterkeste vitnesbyrd om psykiatriens verden:

«Våge seg ut på gata»

I avkledd solskinn

Naken til innenfor huden

Møte gamle øyne

Med nye glimt:

Vi vet hvor du har vært

Men ikke hva du har gått gjennom

Nils Yttri kjente sin tids psykiatriske regime på kroppen, men den dikteriske bearbeidelsen av erfaringene handler ikke om én persons opplevelser. Diktene framstår som allmenngyldige, kunstnerisk bearbeidede observasjoner. Det finnes en sinnsro i Yttris tekster om opplevelser fra psykiatrien – en følelse av balanse og klarhet – som han åpenbart kunne miste i sitt eget liv. Han hadde nok å stri med, men diktene er preget av overblikk heller enn desperasjon. Selv om blikket noen ganger skuer over et desperat landskap.

Les også: Myten og mysteriet Nils Yttri

Det tok lang tid før han fikk antatt sin første diktsamling, men da var han allerede en fullt utviklet dikter med et unikt, personlig prosjekt. Oppfølgeren kom året etter debuten, og diktsyklusen «Bokserens blod.» «Gata og ringen» (1980) har blitt stående som Nils Yttris mest særpregede og fullendte verk. Modernismen er en selvfølgelig forutsetning, med forløpere som Arthur Rimbaud, Sigbjørn Obstfelder, Rolf Jacobsen og Allen Ginsberg. Det sjudelte langdiktet har gjort inntrykk på seinere poeter som Øyvind Rimbereid og foregriper med sin muntlige form slampoesien. «Bokserens blod» forteller om dikterens liv i henvendelser til mennesker han har møtt, med anekdoter, minner og spørsmål om hva alle disse hendelsene egentlig innebærer. Familiehistorien er livsnerven i diktet, og det kan leses som fortellingen om en generasjons klassereiser:

Fire kropper på et rom og kjøkken

Ingen private oppbevaringsbokser

For hudlivet

Indiske tilstander

Men vi slo oss fram

Banket på lykkedøra

Albuet oss fram mellom eksamensbordene

Endte på Blindern kunsthistoriske

Mellom barn med Tizian

Og Rembrandt på barneværelsene

Bakgårdsbastardene slo seg fram

Og mange ble The Establishments største forsvarere

Diktsyklusen «Bokserens blod» er enestående i norsk lyrikk. De mest nærliggende referansene i verdenslitteraturen er Walt Whitmans «Song of Myself» og Allen Ginsbergs «Howl». Når jeg leser tekstutdragene i anmeldelsene av Bob Dylans siste plate, slår det meg at rockens eneste Nobelprisvinner også har noe til felles med poeten fra Drammen. Det er noe med erfaringen og pusten i linjene. Yttri deler Dylans evne til å formidle sin kunnskap og livserfaring i det helt rette uttrykket. Begge skriver tekster som er umiddelbare og lett forståelige; verselinjer som virker laidback («ukunstlet»), men klinger dypt og vidt. Disse hverdagslige ytringene er i realiteten edle destillater, kokt sammen av liv og språk. Ja, det er noen slående likheter mellom Bob Dylan og Nils Yttri, med Whitman og Ginsberg som felles forløpere.

Les også: Bokmelding: Tore Renberg «Tollak til Ingeborg»: God gammal gubbe

Kritikerne verdsatte Yttris særegne stemme, og «Bokserens blod» ble godt mottatt. Men livet tok en tragisk vending som gjorde seieren til et slag i lufta for den lovende dikteren.

Det er uvanlig og sjokkerende at en 33-årig forfatter som nettopp har fått sitt gjennombrudd plutselig dør. Jeg har ikke forutsetninger for å gå nærmere inn på årsakene til hans bortgang, men dødsfallet presser seg på som en tragisk akse for livet og diktverket. Han falt fra midt i sin mest kreative periode og etterlot seg to diktsamlinger fullt på høyde med de to han nettopp hadde utgitt. Redaktørene Kjell Heggelund og Sigmund Hoftun opplyser at manuskriptet til «Når min fantasi berører dine drømmer» var helt klart til utgivelse, mens «Zenith» manglet en siste gjennomgang (Heggelund og Hoftun: Forord til Zenith, 1982). «Når min fantasi berører dine drømmer» (utgitt 1981) er en mangfoldig og strålende samling, med vakre, eksistensielle og i norsk litteratur enestående tekster som generasjonsskildringen i titteldiktet og ikke minst kjærlighetselegien «Våren mellom oss». Det er merkelig at dette ømme, skjønne diktet ikke har blitt en gjenganger i norske lyrikkantologier:

Jeg vil snakke om våren mellom oss

Om sommeren som står på huk i gresset

Om frukttrærne vi skal pleie

Om dagene vi ikke skal miste sammen:

Du er her

Jeg klapper huden din

Selvfølgelig som en biltur

Men vil ikke trenge inn i søvnen din

Vil ikke dra søvnen din inn over meg

De vil male disse vegger en dag

Måtte de ikke vaske vekk

Våren mellom oss

Alle de myke situasjonene:

For der hvor sola lyser sterkest

Der står skyggen brått på lur

Nils Yttri skapte stadig nye diktbilder av sola; de er liksom påminnelser om at vi er ørsmå og hjelpeløse skikkelser i et uendelig kosmos. Med et romantisk bilde kan man oppfatte dikteren som en Ikaros, en av dem som kom for nær de brennende strålene. Sola er en livgivende kraft og et ubarmhjertig kosmisk overvåkningskamera.

I forordet til den neste posthume utgivelsen siterer redaktørene et brev datert 3. juli 1980, der Yttri skriver at boka skulle bli hans «mest mangfoldige – tematisk, språklig, holdningsmessig og kvantitativt…» Han ga den siste samlingen tittelen Zenith, og ville vel med det markere at forfatterskapet hadde nådd et høydepunkt. Tittelen er megetsigende – triumferende, men også ødslig og farlig, som et ørkenlandskap under en brennhet middagssol. Ved lesningen av de fire lange diktene i Zenith blir man slått av tekstenes rytme, episke sug og den insisterende tonen med gjentakelser av noen slående fraser: «Dette er bare begynnelsen», «Her er så mye galskap!», «Finnes naturen for deg lenger?», «What a nice couple we three are», «Er dette bare en avsporing?» Messende gjentakelser og spørsmål drar leseren inn i dikterens sinnstilstand og åpner opp for bilder man kan se og fatte inn i sin egen verden:

Dette er bare begynnelsen:

Det er femtende juli 1980 ved «Mälaren»

Himmelen er fortsatt skyskraperhøy

Vannet er flytende landskap

I det store kretsløp

Hva beveger seg under all denne huden?

To måker sloss om toppen av ei flaggstang

Måkene er nesten like

Vingene som arrig berører hverandre

Er nesten identiske

Nebbene som hugger

Er skapt i den samme form

Jeg ser måkene forsvinne inn i horisonten

Uten å ha blitt forvandlet til fredsduer

Og jeg tenker:

Dere våre guder

Sperr meg for faen aldri inne igjen

For jeg kommer til å skrive dere i filler!

Er dette bare en avsporing?

Er ordene i dag blitt forvandlet

Til en bokser som slår i tomme lufta?

Artikkelen fortsetter under bildet.

Nils Yttri og Martin Haug i Drammen Park, 1975. Foto: Anne Berglund/Drammen Byarkiv

I Bob Dylans katalog er det få utgivelser som matcher «Blonde on Blonde». Dobbeltalbumet fra 1966 er gullstandarden som alt annet måles opp mot. «Bokserens blod» har en lignende stilling i Nils Yttris forfatterskap. «Zenith» har nok falt i skyggen av «Bokserens blod», men boka har sin egen tematikk og intensitet som fortsatt berører. Siden jeg har dratt opp denne forbindelsen til Dylan, kan Nils Yttris siste diktsamling gjerne sammenlignes med Dylans «Blood on the Tracks» (utgitt i januar 1975), som reflekterer bruddet mellom den 33-årige Dylan og kona Sara – «the sad-eyed lady of the lowlands». Plata fikk blandet mottagelse, men for mange er det hans fineste utgivelse og enda mer dyptpløyende enn det ikoniske mesterverket Blonde on Blonde. Noen år seinere, i et lignende opprør som Dylan da han skapte «Blood on the Tracks», skrev Yttri de fire lange diktene til «Zenith». Boka er ingen «fordømt avsporing», men det finnes så visst «blod på spora» i tekstene. «Zenith» hører med til de bøker en må ha lest for å regne seg som noenlunde velorientert om moderne norsk litteratur. Og det er slett ingen sur plikt. Nils Yttris siste diktsamling er en skattkiste for enhver leser med interesse for episk lyrikk og eksistensiell refleksjon.

Les også: – Jeg tenker på Ari hver dag og blir trist

Fire bøker, fra 1979, 1980, 1981 og 1982. Et intenst nærvær, som et stjerneskudd, og midt i flukten den fatale rokering til absolutt fravær. Jeg kan ikke være sikker, men har en følelse av at Nils Yttri kjente på kroppen at hans tid var forbi. Jeg tror ikke det måtte ende slik, for hans forutanelser og fornemmelser kunne ha fortsatt å utvikle seg i kreative omskrivninger av nye epoker. Avslutningen har et desperat logisk preg, og kanskje det finnes personlige grunner som gjorde den uavvendelig. Men likevel skulle man ønske at de fire bøkene fra 1979-1982 bare hadde vært begynnelsen.

Den 79-årige Nobelprisvinneren Bob Dylan holder stadig på med sitt og treffer nok en gang tidsånden med sine sangbare poemer. Hva kunne ha vært den 73-årige norske lyrikers «rough and rowdy ways» i unntaksåret 2020? En lengre diktsyklus om pest, kolera og korona? Eller noe mer introspektivt og mystisk – en visjon fra det indre liv? Som fullbefaren litterat og skrivende menneske hadde han ganske sikkert hatt mye på hjertet. Men dette er og blir spekulasjoner. Det vi har til å døyve savnet av det umuliges muligheter, er alle de diktene Nils Yttri etterlot seg da han forlot denne verden; et vitalt livsverk som endte mens sola stod i zenith på dikterens himmel.

Odd Magnus Grimeland er lærer og filmskaper. Han fullførte i 2019 kortfilmen «En ny reise» etter Nils Yttris dikt «Når min fantasi berører dine drømmer». Grimelands neste prosjekt er en kortfilm basert på Yttri-diktet «Våren mellom oss».