Tre familiemedlemmer, tre politiske partier, men ingen mistillit

«Blod er tykkere enn vann», heter det – en harmonisk politikertrio møter Dagsavisen Demokraten i Gamlebyen, Fredrikstad. Familiebåndene er sterke, selv om to brødre og én nevø har valgt å kjempe for ulike partiprogram.

Tre (fire) blad Laabak

Fremskrittspartiets Bjørnar Laabak (62), Høyres Jorulf Elias Laabak (54) og Arbeiderpartiets Simon Appelberg Laabak (22) diskuterer gjerne mer enn siste helgeutflukt når de møtes. Til det er samfunnsengasjementet for stort.

Partilederen i Fredrikstad Frp, Bjørnar Laabak, gliser:

– Ikke nok med det. Men jeg må jo nevne at vår bror Lars Ketil (58) nå står på lokalvalglista. For Fremskrittspartiet.

– Så stem på Laabak! fortsetter han.

Med en smittende latter bryter Jorulf Elias inn og peker over bordet på nevøen som er bystyrerepresentant for posisjonen og Arbeiderpartiet.

– Du kan jo ikke si det så enkelt, Bjørnar.

Eldstebroren kontrer rask med en historie fra et bystyremøte:

– En gang gikk jeg på talerstolen og sa: «Vi tar et gruppemøte hos Laabak. For det er den eldste som bestemmer.» Humor må vi ha i uenigheten. Men tenk om bror Lars Ketil også skulle komme inn i bystyret, da ville jo Laabak-familien råde over nærmere ti prosent av setene.

[ – Det er altfor mye stammespråk i politikken ]

KrF-leder Leif B. Laabak

Bjørnar og Jorulf Elias Laabak minnes ikke at politikk spesifikt var et gjennomgangstema i familien, selv om avdøde pappa Leif i mange år var leder av KrF i Fredrikstad – og byens skjenkekontroll. Moren døde i fjor. Seks barn i søskenflokken, fem gutter og ei jente.

– Om det ikke ble diskutert politikk, så fikk vi alle fall samfunnsengasjementet inn med morsmelka, sier Jorulf Elias.

Bjørnar er enig i assosiasjonen med melk.

– I vår oppvekst så vi aldri noen flasker på bordet. Pappa seilte i langfart til slutten av 1970-tallet før han begynte å jobbe i Nordsjøen. I familien har vi tatt vare på en attest han fikk som attenåring hvor det står: «Leif Johansen (som han het den gangen) kan anbefales i arbeid. Han er absolutt edruelig.» Kan hende ikke helt typisk for mange i det yrket på den tiden.

Styrken i et demokrati er at vi kan bryne oss på hverandre. Som vi gjør i Laabak-familien.

—  Høyrepolitikeren Jorulf Elias Laabak

Bjørnar og Jorulf Elias Laabak tenker tilbake på foreldrenes engasjement i pinsemenigheten Filadelfia.

– Ingen av oss har fulgt den forsamlingen, men vi hadde mange diskusjoner og samtaler rundt kjøkkenbordet om hva som er verdier, konstaterer Jorulf Elias.

– Det stemmer. Jeg har alltid sagt at barn og unge som vokser opp i et hjem med noen grunnleggende verdier, som oftest har en trygghet med seg i ryggsekken. Uansett hvordan man lever selv senere i livet, legger Bjørnar til.

– Men ingen av dere ble KrF-politikere?

– Nei. Men det handler mer om en logisk tilnærming mot innbyggerne, gliser Bjørnar Laabak, byens munnrappe Frp-leder, og legger til:

– Det har nok vært viktigere for oss, enn «Makt og fanteri».

Fra flyfrakt til politikk

Om ikke det var makt som fristet en ung Bjørnar Laabak inn i flyselskapet SAS Cargo, ble i alle fall yrkeskarrieren flere ledende stillinger i flyfraktselskapet.

– I 2007 takket jeg ja til vervet som gruppeleder i Fredrikstad Frp. Tidspunktet passet perfekt. Jobb 24/7 og pendling tæret på. Jeg lærte enormt mye i SAS Cargo, men å tre inn i politikken med et flertallsparti var nok en enda brattere læringskurve, sier Bjørnar Laabak, som i tenårene fikk det første møte med politikken. På en AUF-samling.

Men det var medlemskapet i en interesseorganisasjon som virkelig tente en politisk gnist.

– I flere år var jeg medlem i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU). Det er politikerne som bestemmer, legger linja, tenkte jeg. Da startet livet i politikken. Først som vara til bystyret, før jeg ble gruppeleder og bystyremedlem. Til Stortinget har jeg vært vara i to perioder, møtt over 200 dager, forteller Bjørnar Laabak og presiserer:

– Kan man bety en forskjell, er det verdt all innsatsen. Da mener jeg å ha lykkes som politiker.

[ – Forholdet mellom studentene og Borten Moe var berg-og-dal-bane ]

Skole og utdanning

Skole og oppvekstvilkår er kampsakene for Høyre-politikeren og læreren Jorulf Elias Laabak. Etter 23 år ved kateteret er det ingen tvil om hvilke fanesaker han fronter i lokalpolitikken.

– Den største utfordringen er frafallet i videregående skole. Det er mange årsaker, men tiltakene må settes i gang nå. Flere dyktige lærere, flere yrkesgrupper inn i skolen og skolebygg som må rehabiliteres eller saneres. Kommunale bygg i ekstremt dårlig forfatning gjør selvfølgelig noe med hverdagene for både elever og lærere, proklamerer Høyremannen Jorulf Elias.

Det er unikt for Norge hvor sterk påvirkningskraft ungdomspartiene har.

—  Arbeiderpartiets Simon Appelberg Laabak (22)

Bygger byen bit for bit

Det er ikke mange årene siden yngste politiker i Laabak-familien gikk ut av videregående skole. Simon Appelberg Laabak forteller at alle tror hans politiske karriere startet i AUF. Som for sin onkel Bjørnar var det en organisasjon som tente et gryende samfunnsengasjement.

– 13 år gammel ble jeg med i organisasjonen Press – Redd Barna ungdom. Her fikk jeg være med å stifte et lokallag. Så må jeg innrømme, i den alderen forsto jeg nok ikke så mye av organisasjonslivet – men det var et fellesskap, en hyggelig arena og lærerikt – både faglig og sosialt. Med en mor som er barnevernspedagog og en far som er sykepleier hadde jeg med meg omsorgsperspektivet hjemmefra.

Året etter ble Simon vervet i AUF. Med glimt i øyet forteller han om dagen med jobbskygging. Åttendeklassingen skulle følge sin Frp-onkel Bjørnar på jobb.

Simon ler:

– Hele dagen gikk jeg med en AUF T-skjorte under dressjakka. Jeg tror ikke Bjørnar så det, forteller Ap-politikeren Simon Laabak, som mener det er unikt for Norge hvor sterk påvirkningskraft ungdomspartiene har.

For Simons del ble etableringen av et fortau øyeåpneren for at det ikke alltid må være store saker som gjør en forskjell i lokalsamfunnet.

– I utgangspunktet kan man tenke en ubetydelig sak, men dette var på min gamle skolevei. Høsten 2019 vedtok vi bygging av fortau. Når jeg senere satt på bussen på vei hjem, slo det meg veldig – dette er et fysisk bevis på hva man kan utrette. Om enn en liten ting i det store bildet, men vi er med å bygge byen. Bit for bit, mener Simon. Som ofte får spørsmål om egne politiske ambisjoner. Svaret er ikke å bli statsminister.

– Nei. Jeg er faktisk enig med onkel Bjørnar. Være med å gjøre hverdagen bedre for kommunens innbyggere er det viktigste.

Steile fronter

Demokratens journalist trenger ikke å lansere mange nøkkelord over kafébordet før temperaturen i Laabak-familien stiger raskere enn i en vannkoker. Sykehjemsplasser, eldreomsorg, eiendomsskatt og veiutbygging. Stemmevolum og engasjement er gjennomgående høyt. Men ikke ukjent for to brødre og en nevø. For å bruke Simon Laabak sine egne ord: «Det kan bli ganske hett rundt grøtbollen når familien Laabak samles før jul.»

Samtidig innser lokalpolitikerne fra Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet at det blir gjennomført mange sentrale vedtak de ikke får gjort noe med.

– Jeg tror det hadde vært lurt hvis sentrale politikere oftere hadde tatt noen dager sammen med lokale folkevalgte. Når det er sagt, vi har et unikt system i Norge. Det er ikke mange andre land hvor enkeltpersoner blir møtt med åpne dører i storting eller regjering. For å fremme sin sak. Det er verdifullt, sier Bjørnar Laabak.

Kan man bety en forskjell, er det verdt all innsatsen. Da mener jeg å ha lykkes som politiker.

—  Bjørnar Laabak (Frp)

Strategisk har Laabak-familiens blå fløy plassert seg på samme side av bordet. Jorulf Elias løfter fingeren mot nevøen Simon Laabak:

– Nå trenger kommunen et politisk skifte. Vi kan ikke love gull og grønne skoger over natten. Det vil ta tid å rette opp etter et langt sosialistisk regime. Men nå må det bli et skifte. År etter år med de samme politikerne i gangene hos administrasjonen blir rett og slett en usunn symbiose, hvor kommunedirektøren er verten. Overskudd må settes på fond og ikke svies av i reviderte budsjetter. Vi må se samfunnet som en helhet, hvor alle må bidra.

Simon parerer raskt:

– Dette er jo bare tull. Ser man årene bakover har det vært et stort skifte innad av våre politikere. Høyre tegner et valgkampideal som ikke er realistisk. Partiet ønsker å fjerne eiendomsskatten. Jeg kan ikke forstå hvordan fjerning av 360 millioner kroner på inntektssiden kan gjennomføres uten at vi mister tjenester. Når det gjelder privatisering holder det vel at jeg referer til saken om Aleris og ansatte på sykehjemmene i Oslo. Fullt kaos.

Fyrer opp

Fremskrittspartiets leder i Fredrikstad, Bjørnar Laabak, dundrer gjerne på mot sin nevø. Når det gjelder politisk budskap.

– Fellesskapet dere kverner om hele tiden er jo bare tøv. Innbyggerne må få det de trenger og ønsker. Eksemplene på at det ikke stemmer er mange. Når en pårørende på grunn av mangel på sykehjemsplasser må tørke avføring av sin egen gamle syke far og det planlegges en sykkelvei mellom Sarpsborg og Fredrikstad i milliardklassen – forstår vel de fleste at det går i feil retning. Vi kommer aldri til å kunne tilby et tilfredsstillende kollektivtilbud her i kommunen, vi bor for spredt. Det er derfor jeg sier; Dette er Fredrikstad ikke Tokyo.

Diskusjonen rundt hvordan avlastningshjem for barn og unge i Fredrikstad skal organiseres fyrer lett opp temperamentet hos Bjørnar Laabak. Han er tydelig på lovnaden hvis Frp blir med i et flertallsstyre etter lokalvalget:

– Planene rundt et stort Furutun avlastningssenter er et gufs fra fortiden. Bygningen bør kjøres over av en stor bulldoser og jevnes med jorden.

Enig om uenighet

Etter en og en halv time i Festningsbyen, og mange skarpe ordvekslinger, innrømmer Bjørnar, Jorulf Elias og Simon Laabak at det er ganske greit å være politiker i Østfolds største by. Habilitet har også fokus lokalt. Selv om solbriller, pendlerleilighet, vennetjenester og aksjekjøp ikke er temaer som skaper bølger ved Glommas utløp.

En ting er lokalpolitikerne i alle fall samstemte om:

– Styrken i et demokrati er at vi kan bryne oss på hverandre. Som vi gjør i Laabak-familien.

[ Allerede som barn forsto sognepresten at han var homofil ]

[ Advokat Geir Lippestad forteller at det tok tid å akseptere at datteren var annerledes ]