Hvem: Mine Nilay Yalcin (37)
Hva: Skuespiller og regissør
Hvorfor: Laget forestilling om blikking, og skal ha workshop for jenter om samme tema på Litteraturhuset i Fredrikstad 21. januar
Til våren kommer forestillingen din BLIKK, om blikking og dets makt. Men hva er egentlig blikking?
– Ja det er det, da! Det er det vi undersøker litt gjennom denne forestillingen. Sånn vi ser på det er blikking å utøve makt, men på en litt skjult måte. Det er bare den som blir utsatt for det som vet hva som skjer. Det er en ganske fascinerende situasjon. Vi vet at det gjøres ganske mye, og ofte med litt stygge intensjoner. Det er det vi må prøve å snakke om. Det er ikke lett å snakke om noe som på en måte er så subtilt, samtidig som det er så synlig. Det er begge deler på en gang, og ofte så lett å misforstå.
Hvem er det som blikker da, og hvorfor gjør de det?
– Jeg tror at nesten hvem som helst kan blikke. Det er en måte å posisjonere seg på. Veldig ofte så brukes det for å hevde seg selv, og sette seg selv i posisjon, ofte i en mobbende situasjon. Blikkeren setter seg i en tryggere situasjon.
I media har vi lest om slåssing mellom jenter som har blitt utløst av blikking. Er det den nye yppinga?
– Ja ikke sant? God måte å si det på. Det er rett og slett at man utfordrer hverandre litt. I stedet for å si ting høyt, så blikker man. Hvis det allerede ligger problematiske relasjoner der fra før, så betyr ofte blikkene veldig mye, veldig fort. Da tar de med seg andre ting i samme slengen. Vi skal jobbe med det i BLIKK, akkurat det med volden og gjengene, og hvordan det går an å bli så forbanna. Det er noe fascinerende med det. Når noen tyr til den volden, så har de gjerne ideen om at den eneste måten å få de andre til å forstå, er å banke vettet inn i skallen på dem. En fascinerende problemstilling! Vi jobber bare med jenter i denne produksjonen, og vi begynner på mandag. Så det er mange damer som skal jobbe sammen over tid, og jeg håper vi kan nøste opp i det, finne ut mer om hva det egentlig er og hva som skjer. Kan man kalle noe for jentevold, og er guttevold noe annet? Eller er det normene våre som tøyser med oss? Finnes det kanskje like mange sinte jenter som sinte gutter? Disse tingene undrer vi oss over.
Du skal jo også ha en workshop med jenter i forbindelse med forestillingen, og et av punktene dere skal snakke om er hvordan jenter og vold er så fremmed for oss. Hvilke tanker gjør deg selv om det?
– Jeg er helt overbevist om at dette kommer fra miljøet, og normer og tradisjoner, og måten vi har oppdelt oss i kjønn på. Hvordan vi gjennom tidene har sagt at menn gjør sånn, og kvinner gjør sånn. Kvinner har alltid blitt satt i denne omsorgsrollen, og da klarer vi ikke helt å koble volden med omsorgen. Det ligger noe der, og derfor blir det nok sånn at det kjennes unaturlig, når kvinner bruker vold. Fordi vi har morsrollen så latent i oss.
Virker det verre når mor er voldelig enn når far er det?
– Ja, og det er veldig ille. Det er så stigmatisert. Hvorfor er en kvinne som slår gal og crazy, mens enn mann bare er sinna? Hvorfor får ikke kvinner lov til å være sinte, og ha samfunnets rett til å bli forbanna? Sånn er det jo ennå, selv om man ser en endring i kjønnsrollemønsteret. Likevel er det der fremdeles. Kvinner og aggresjon, og kvinner og vold, der har vi fremdeles litt å snakke om. Få stigmaet litt bort. Jeg synes generelt selvfølgelig at ingen skal slå, men når det først skjer så blir en gruppe mennesker behandla annerledes, mens hos den andre blir det tatt litt lett på.
Hvorfor har du blitt så engasjert i temaet?
– Akkurat det er litt tilfeldig. Ja, hvordan starta dette da? Jeg leser aviser, og når jeg gjør det finner jeg ofte temaene jeg jobber med der. Jeg blir veldig fascinert av ting. Da jeg var ung var jeg veldig rødstrømpe, så jeg var en liten, hissig... Ja, hehe. Men det å være kjempeengasjert og litt sinna, og hvordan jeg ble sett på da? Det er en ting, også er det jo en del bekjente som har opplevd litt, så det kommer nok litt fra egne erfaringer. Samtidig som jeg har jobba veldig mye med ungdom og sett mye av det selv. Det er mange faktorer som henger sammen, men jeg synes liksom at i dette blikkingprosjektet så var det så mye som kulminerte inn i det. Det enkle blikket. Her er det mye å ta tak i!
[ Hilde Hagerup: – Det å snakke om sorgen vi bærer når vi mister noen er viktig (+) ]
Har du blikka selv?
– Det der tenkte jeg faktisk på her om dagen. Jeg har aldri gjort det selv, tenkte jeg. Men så, kan noen ha opplevd det likevel? Kan det for eksempel være at når jeg tenker veldig hardt, så får jeg et alvorlig blikk, og noen tar det som noe stygt? Kanskje er det noe annet? Det er jo lett å misforstå også.
Men er blikking mobbing eller hersketeknikk, eller kan det kanskje også være en slags korrigering?
– Alt. Jeg tror jenter og gutter i tenårene gjør det. Veldig mye av den blikkingen kommer i en tid hvor vi er ekstremt skjøre, og fulle skam. Og dette med korrigering er interessant, for vi sier til hverandre gjennom blikket at dette gjør vi ikke, eller sånn kan vi ikke ha det i denne gjengen. Det er massivt, og en stor tematikk. Vi skal nok ikke rekke å favne alle sidene av det, men jeg prøver å trekke inn ganske mange paralleller. Det er spennende å jobbe med lag, og se hva som kan bli sagt i det tekstlige, og hvordan de visuelle og koreografiske elementene kan si noe annet. Så det er også noe vi skal jobbe litt med, selve blikket, hva det er for noe.
Hva gjør deg lykkelig?
– Det er teateret, da! Det gjør meg lykkelig.
Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
– Det er så mange! Må nok si «Bestialitetens historie», av Jens Bjørneboe.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Hehehe! Ja hva gjør jeg? Jeg får si noe sånn som at jeg går og bruker alt for mye penger på restauranter jeg ikke har råd til, det synes jeg er litt gøy.
Er det noe du angrer på?
– Jeg har lyst til å svare at det sikkert er veldig mye, men jeg prøver å la være. Angringa har en tendens til å bare være i kroppen, men man må jo bare videre.
[ Er det plass til menneskelige feilvarer på Rema 1000? ]
Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?
– Ja! Det er jo en million superkrefter man kunne hatt, men det er en ting som slår meg. Nå om dagen skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne suge opp all plasten fra havet ekstremt fort. En eller annen måte, en slags magnetisk havplast-arm eller noe. Det gir meg helt angst å tenke på hvalene og fiskene
Hvem var din barndomshelt?
– Jeg tror det var Ronja Røverdatter. Hun var jeg veldig opptatt av. Vill og fri, og diplomatisk samtidig. Hun er litt av en karakter.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Dette synes jeg var vanskelig, Ylva! Haha. Men å stå fast i heisen, det gir mulighet for en lang samtale, gjør det ikke? For det er en teaterpraktiker, eller teoretiker, fra Brasil som het Augusto Boal, som har inspirert meg masse i arbeidet mitt, spesielt hans politiske og samfunnsnyttige syn på teateret. Men også Pippi Langstrømpe. Augusto Boal er for den voksne i meg, mens Pippi hadde det bare vært jævli’ morsomt å treffe. Men egentlig kanskje Astrid Lindgren, da. Eller egentlig alle bøkene hennes..
