Nyheter

– Får du først smaken på å være ute i naturen, så blir du litt avhengig

En hilsen i hytteboka til Solveig Egelands kunstprosjekt «Små hytter» ved Lista Fyr, gjorde at hun sa opp jobben som bygningsantikvar i 2005.

Denne teksten ble første gang publisert i juni 2020.

– Det var i rullesteinslandskapet på Sørlandet alt startet, smiler Solveig.

I 2008 skapte hun kunstinstallasjonen «Tre små hytter» på Listas vestpynt i Farsund kommune. Femtiåringen som siden 2018 har vært kunstnerisk og visjonær leder for byggingen av Håpets katedral i Fredrikstad har én visjon: Bringe mennesker og natur sammen.

Installasjonen Små Hytter på Lista i Farsund er en hyllest til det enkle, det nære og ekte.

Vårt forhold til natur og fritid

Solveig Egeland er utdannet arealplanlegger og har i tillegg en cand. mag fra Universitetet i Oslo, Bergen og Reykjavik. Hun har jobbet både som miljøvernleder, arealplanlegger, naturforvalter og kulturarbeider i offentlig sektor. I 2008 var hun bygningsantikvar i Agder, helt til ideen om å bygge tre små hytter i kystlandskapet dukket opp.

– Målet med installasjonen var å sette i gang våre tanker, få oss til å reflektere, samtale, grunne over vårt levesett, vårt forhold til naturen og fritiden.

Solveig stopper opp i noen sekunder.

«Jeg har aldri visst at det var så fint å høre på bølgene», sa han. Det var så nydelig sagt.

– Vi må være mer stille. Det er mye støy i samfunnet, føler jeg. Folk hører på TV, radio og er på nett samtidig – jeg tror ikke det er bra. Allerede i 2008 jobbet jeg med å få folk tilbake til det enkle liv. Sitte stille å høre på bølgene, rett og slett være i naturen. Jeg bygde en hytte som het «Håpet er lysegrønt», det ble frøet til Håpets katedral. Mange ungdommer brukte denne hytta og jeg glemmer aldri hva en ung gutt sa til meg da jeg spurte om hvorfor? «Jeg har aldri visst at det var så fint å høre på bølgene», sa han. Det var så nydelig sagt.

– Det er ikke alle barn som har foreldre som drar dem med seg langs strendene. Men hytta brakte ham til naturen, da følte jeg at målet var oppnådd.

Solveigs små hytter skulle egentlig stå i en sesong, men er fremdeles i bruk. Forhåpentligvis bidrar de fortsatt til å føre mennesker sammen med naturen.

– Det er noe med å hente fram følelsene fra barndommen – barbeint på en sti, fyr i ovnen og at det var deilig å høre regnet trommet på taket. Store hus og klapring på datamaskinen har overtatt hverdagen, men koronapandemien har ført oss tilbake – paradoksalt nok. Det har aldri vært færre smittsomme sykdommer enn nå, familiene er sammen og vi er nær hverandre og naturen. Kilden til lykke og energi er å være stille, uten støy, i en hengekøye.

«Himmelske og jordiske hytter» har en gjest skrevet i hytteboka til kunstinstallasjonen som kan oppleves gjennom bruk.

Odelsjente fra Kvinesdal

Solveigs «bløde konsonanter» skjuler dårlig hvor hun kommer fra i landet. Ikke det at hun ønsker å tone ned dialekten sin – Solveig er stolt av å komme fra Kvinesdal.

– Jeg vokste opp som odelsjente til en skogsgård. Mine foreldre skilte seg da jeg var liten, noe som var veldig dramatisk for meg. Jeg måtte flytte bort fra naturen og dyrene. Min mor fikk jobb i Sørlandsruta og vi fikk en leilighet på toppen av en bensinstasjon med E-18 rett på utsiden. Det var en veldig kontrast fra det rolige livet på landet.

– Pappa var bonde og politiker. Han var en av dem som var med å starte Sosialistisk Folkeparti (SF) i sin tid. Sammen med forfatteren Sigbjørn Hølmebakk. Siden gikk han over til Arbeiderpartiet. Pappa og flere av mine tanter og onkler arbeidsutvandret til Amerika, han jobbet som snekker på Staten Island i åtte år. Da han kom hjem, bygde han huset vårt etter amerikanske tegninger. Som liten var jeg ekstremt stolt over huset vårt. Det var stort med et enormt karnapp med et stuevindu på nesten ti meter. Her hadde vi 180 graders utsikt.

Sentrum for Troens bevis

Som personlig kristen Solveig har Solveig flere ganger opplevd den gitarspillende evangelisten Aril Edvardsen hjemme i barndomshjemmet.

– Hvorfor Aril Edvardsen fikk suksess, tror jeg handler mye om kulturen han var en del av. Han utviste en særegen gründerånd, han grunnla ikke bare en kristen menighet, men også Norges mest proffe studio på den tida. Hvis man spør etablerte musikere, så har de fleste spilt inn en LP i Sarons dal.

– Kvinesdal har noe av det samme som Fredrikstad, en slags grunnholdning om at alt er mulig. Det preger samfunnet og politikken. Dersom man har en idé, som kan være helt vill, så kan du regne med at folk sier: «Det gjør vi. Så blir vi først på det!».

Mamma jobbet på Panco plast

Det er nok ikke så mange som vet at jeg nå har bosatt meg i Fredrikstad for andre gang, smiler Solveig.

– Jeg flyttet hit da jeg var 14 år. Med tanke på mitt engasjement for å rense havet for plast, er det nesten et paradoks at mamma den gangen fikk jobb på Panco plast – av alle ting. Jeg hadde en fin ungdomstid her i Fredrikstad. Så gikk ferden til studier og deretter dro jeg tilbake til mine røtter på Sørlandet og en bestemor på 90 år. Vi fikk fem verdifulle og fantastiske år sammen. Jeg bygde et hus på gården og det som i utgangspunktet var tenkt å vare i noen få år, ble 16 år i Kvinesdal. I 2014 vendte jeg nesa tilbake til Fredrikstad. Her har jeg mine gamle venner, en stefar og en bror – det føles veldig hjemme for meg. Etter mange fine år på landet, midt i skogen, hadde jeg fått dyrket både grønnsaker, urter og et rolig liv. Jeg følte meg moden for litt kultur, by og liv.

Hjerneslaget

I slutten av 2018 fikk Solveig en alvorlig påminnelse om viktigheten av sine egne visjoner – stillhet og ro. Facebook-oppdateringen 29. november dette året beskrev det meste:

Stod opp kl. 4 i natt for å gå på do, så virka ikke halve kroppen. Gikk rett i veggen, slo leppa og er ikke helt i form. Måtte til legevakta, men ikke noe galt. Blodtrykksfall. Men kanskje på tide å roe seg litt ned? Har en uke ferie og 320 timers overtid som bør tas ut før jul.

Etter noen timer på Sykehuset Østfold Kalnes fikk hun diagnosen …. hjerneslag.

Når vi spør om livskrisen, dødsangst og nytt perspektiv på livet – blir det stille.

– Ifølge legene klarte jeg meg bra. Selvfølgelig, alvorlig sykdom gir deg en påminnelse om hvor raskt livet kan snu.

Så en katedral i horisonten

Ideen til Håpets katedral fikk Solveig på en tur med hunden Peggy Lou på Brattestø, Hvaler.

– Det hadde nettopp vært en vinterstorm, og det lå søppel og døde fugler overalt. Da tenkte jeg hvordan skal dette ende? Jeg ble så lei meg at jeg satte meg ned på huk, lukket øynene og tenkte hva kan vi gjøre? Da jeg åpnet dem igjen så jeg en katedral i horisonten, kledd med plast i alle slags farger. Et veldig tydelig bilde av en katedral som dukket opp og bare forsvant igjen, katedralen lignet litt på Hallgrimskirken på Island.

Katedralen har blitt en møteplass, hvor prambyggere har blitt håpsbyggere.

– Umiddelbart visste jeg at den het Håpets katedral. Jeg gikk og bar på historien helt til en hval strandet på Sotra med magen full av plastposer. Det engasjementet som startet etter denne hendelsen, fikk meg til å tenke på katedralen. Jeg gikk til biskop Atle Sommerfeldt og fortalte om ideen. Han var klar: «Dette skal vi bygge, og skal bli vårt bidrag til flerreligiøst samarbeid for miljøet.»

– Katedralen har blitt en møteplass, hvor prambyggere har blitt håpsbyggere.

En tur på Hvaler med sin trofaste følgesvenn hunden Peggy Lou, hvor Solveig så store mengder søppel og døde fugler i sjøkanten, ble spiren til prosjektet Håpets katedral på Isegran i Fredrikstad.

Kalla den änglamarken

– … de små hytteprosjektene dine har du også tatt med over til «søta bror»?

– Ja, jeg har vært mye på Koster og har venner som bor der. Oppe i trær på Syd-Koster har vi bygd installasjonen «Jorden vi ärvde», inspirert av Evert Taubes vise Änglamark. Jeg føler selv at dette er mitt fineste prosjekt, og kanskje det jeg er mest stolt av. Alt er laget av trærnes naturlige former, med øks og tradisjonshåndverk. Jeg hadde med meg et drømmeteam til å lage hytta.

Det skiftende landskapet på Koster med løvskog, strender og blomsterenger gjør tydeligvis noe med kunstneren Solveig Egeland.

– Det første jeg gjør når jeg går i land på Koster er å ta av meg skoa, da starter sommerferien. Det er nesten noe rituelt over det. Tilbake til det enkle.

Solveig uttrykker seg gjennom å bygge små hytter. På Sydkoster har hun bygd installasjonen «Jorden vi ärvde», med utgangspunkt i de gamle furutrærne og kulturlandskapet.

Stillhet og ro

– Hva er din oppfordring til oss alle når det gjelder klima og miljøforurensning?

– Jeg sier det samme som jeg sa den gangen jeg sa opp jobben i fylkeskommunen: «Hvor stor hytte trenger du for å nyte en kaffe på trappa?». Jeg mener de ekte gledene, det som virkelig gjør oss godt, det som ligger gjemt i det enkle og nære er det viktigste.

– Sånn sett er denne koronatiden en slags katalysator for å tvinge folk tilbake til naturen. Jeg tror faktisk mange nå innser hvor heldige vi er som har alt dette fantastiske rett utenfor døra vår. Skog, fuglesang, stier med røtter, svaberg, hav – og ikke minst: Stillhet og ro.

– Får du først smaken av å være ute i naturen, så blir du litt avhengig. Og en slik avhengighet, det gjør noe med klimaet. Hvorfor i alle dager stresse med å reise når du blir lykkeligere, får mer overskudd og blir mer rolig og harmonisk ved å ta en uke eller to i naturen – enten på fjellet, ved havet eller i skogen.

En tur på Hvaler med sin trofaste følgesvenn hunden Peggy Lou, hvor Solveig så store mengder søppel og døde fugler i sjøkanten, ble spiren til prosjektet Håpets katedral på Isegran i Fredrikstad.

Solveig Egeland f. 1969

  • Utdannet master i arealplanlegging fra Universitetet for miljø og biovitenskap i Ås og cand. mag. fra Universitetet i Oslo, Bergen og Reykjavik.
  • Tidligere utstillinger: Galleri Lista Fyr 2008 Steilene i Oslofjorden 2009-2013 Utsira 2010- Trebiennalen i Flekkefjord 2010 Hidra 2011- Sofienbergparken i Oslo 2012 Kosters skulpturpark, Sydkoster, Sverige 2014- Farsund 365, Lista 2015
  • OCEANHOPE: • Utsira 2010 • Havikstranda i Farsund 2012-2013 • Storesand, Hvaler 2013 • Svalbard, Spitsbergen 2014-2015 • Norsk Maritimt Museum, Bygdøy, Oslo 2016-
  • I 2012 ble Egeland representert i Nasjonalmuseet for arkitektur, Architecture of Consequence, en utstilling som viser bærekraftige løsninger. Hun ble samme år valgt ut av Arts & Business som representant for en nyskapende retning. «Fresh thinking» (Fremtidsforskning i København). Solgt installasjon til: • Nesodden kommune • Hidra skole • Utsira kommune • Kosters Skulpturpark • Norsk Maritimt Museum

Mer fra Dagsavisen