Kjære Jesus, hva skjedde med fred på jord?

Av: Kari Mangrud Alvsvåg, biskop i Borg.

2022. Det har vært et år til besvær. Ungdommer ser nå mer pessimistisk på framtida enn oss middelaldrende folk. Og det er kanskje ikke så rart? Vi som er født etter krigen, og som er vokst opp i Norge, vi har opplevd flere ganger at det går bra uansett. Det kan se litt truende ut innimellom. Og riktignok var vi seriøst redde for atomkrig på åttitallet. Men lederne tok til vett og tok grep, og det ble glasnost og perestrojka og Berlinmuren falt, og vi så mot en framtid lys og rik. Og sannelig det har den vært. For ganske mange av oss.

Nå ser det annerledes ut. Og selv vi middelaldrende nordmenn som vanligvis kjenner oss trygge og uroes lite av at verden der ute går litt bananas, kan kjenne det ryste under føttene våre nå. Når krigen rykker nærmere og faktisk påvirker vår egen lommebok. Når koronaen dreper foreldrene våre, og vi ser at ungdommene våre strever med livene fordi de har levd så avsondret fra hverandre i to år. Når terror igjen skjer i våre gater. Skyting mot skeive, det er bare helt utålelig. Når november er som en deilig vår, og snøen nok en gang lar vente på seg, da er alvoret tungt. Klimaet er endret. Naturen er ikke som før. Mange av oss, meg selv inkludert, kjenner på sorg over tap av natur, trygghet i gatene for alle, og framtidstro og håp.

Når strofen «og håpets stråle går igjennom verden» lyder, da skal jeg ta i! For jeg tror på det.

Så jeg hørte meg selv hviske: Kjære Jesus, hva skjedde egentlig med fred på jord? Hvordan skal vi nå tenke om hvor du er, og hvordan du forholder deg til verden?

Det er ikke noe nytt for kristne over hele verden, at Gud ikke fikser opp i problemer. Det som er normalen for kristne er å leve midt i verden, der ulykker rammer, krig skjer, katastrofer ødelegger og mennesker sloss og dreper hverandre. Hvorfor tror de likevel på Gud? Hvorfor holder de fast ved at Gud er god og ikke forlater oss?

Jeg tror det er fordi de finner mening i fortellingen om hvordan Gud er til stede i verden, sammen med oss og gjennom oss. Slik er det i hvert fall for meg. Julens kristne fortelling er historien om Gud som blir født inn i verden, som et menneske av kjøtt og blod. Som en del av naturen. Som en del av menneskeheten. Fødselen fant sted der det er kontinuerlig konflikt, og det var det også da. Derfor var Jesu mor og far på reise, okkupasjonsmakten hadde bestemt at de skulle telles et annet sted. Og mens de var på den reisen ble Jesus født. Som så mange andre barn ble han født under svært harde kår.

[ Inger mistet datteren: – Å ha englevakt, er det dummeste uttrykket jeg vet om ]

Som voksen oppsøkte Jesus ofte utkantene. Han snakket med de som var utstøtt, han løftet opp barna og ga dem tid og rom og verdi. Han utfordret lederne og de religiøse besserwisserne. Han sa: Det er ikke hvordan dere ber eller hvordan dere overholder helligdagsbudet som betyr noe. Det som er viktig er at dere viser omsorg, føler med mennesker, og er solidarisk med på å fremme rettferdighet og fred for alle. Og så sa han at der rettferdighet, fred, menneskeverd er konsekvensen av menneskers innsats og arbeid, der ser dere glimt av Gud. Det er tegnene på at jeg er midt iblant dere, også når dere ikke ser meg.

Så det som skjedde med fred på jord, er vel det som skjer så ofte. At vi mennesker ikke makter å gjøre det som er rett. Vi kjemper for vårt eget og våre egne. Men julen minner oss om at vi har ansvar for flere enn oss selv. Og også vi velfødde middelaldrende nordmenn kan bidra. Vi kan dele. Vi kan kjempe for det vi mener er de mest rettferdige systemene. Vi kan bidra til fred gjennom å være snille mot vår neste, også den vi ikke kjenner.

[ Anniken Nordengen: – Barna mine fortjente noe mer enn en død far og en rusa mor ]

Jeg planlegger å la julesangene fylle meg med håp og mot og tro på fremtiden. Jeg gleder meg til å synge O helga natt. Og når strofen «og håpets stråle går igjennom verden» lyder, da skal jeg ta i! For jeg tror på det. At håpets stråle går gjennom verden. At alle mennesker av god vilje danner en usynlig lyslenke gjennom tiden og over hele verden, og holder håpet oppe. For håpets stråle går fortsatt gjennom verden.

[ Biskop Kari må vente med innflytting til sommeren ]

[ – Da Henrik løp rett opp i armene mine første gang vi møttes, var jeg solgt ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen