Av: Hege Elisabeth Fagermoen, sogneprest i Glemmen kirke
Det handler om hva man snakker om og gjør gjennom hele livet. For idet vi begynner livet, er vi jo faktisk på vei mot døden, vi er døende. Akkurat når den endelige avslutningen kommer, vet vi ikke, den kan være godt forberedt, men den kan også skje plutselig og brått.
Mennesker, som har mistet én de var glade i brått og brutalt, er ofte opptatt av det siste de sa eller gjorde sammen. «Jeg ga henne en klem før hun gikk ut av døra», eller «han visste at jeg var glad i ham», eller «vi hadde hatt de fine dagene sammen». Det kan være en lettelse i sorgen å tenke på det.
Eller motsatt, harde ord hadde falt, vanskelige ting hadde skjedd. Noen kan slite med enorm skyldfølelse etter slike opplevelser. Hvorfor ble ting som de ble? Er det noe som tross alt kan tas vare på som gode minner? Eller trengs det en bearbeiding for å forsone seg med at ting ble som de ble? Slike samtaler kan vi få hjelp til å ta etter dødsfallet gjennom tilbudet om sorggrupper som organisasjonen Sorg og Omsorg Fredrikstad eller diakonitjenesten i Den norske kirke tilbyr.
Akkurat når den endelige avslutningen kommer, vet vi ikke, den kan være godt forberedt, men den kan også skje plutselig og brått.
Sorg er naturlig og har en viktig funksjon! Hva vi bør snakke om før vi dør, handler om hvordan vi lever og snakker med hverandre gjennom hele livet. Det dreier seg om å bruke gode ord til og om hverandre, og å møte hverandre og alle med respekt. Så enkelt, og likevel så vanskelig å tenke eller huske på.
Forsoning er et nøkkelord gjennom livet, og særlig hvis man forholder seg til en som er døende, eller selv er døende. Før i tiden var det vanlig å snakke om «kunsten å dø». Før man døde skulle en være forsont med familie og slekt, naboer, grenda, bygda, og med Gud. Det gjaldt altså både det materielle – det relasjonelle, og det åndelige.
Som prest blir jeg av og til tilkalt for å ha en samtale med mennesker som vet de skal dø. De ønsker kanskje å skrifte, fortelle om noe vanskelig de har båret på og vil få løftet over i Guds hender, eller få hjelp til å snakke om det med familie og/eller venner. Å kunne legge til rette for at mennesker forsones, tror jeg kanskje er noe av det største en prest er med på. Det opplever jeg som viktig og sterkt i møte med døden, både for den som dør, men ikke minst for de som er igjen. For noen er det også viktig å motta nattverden før de dør. Det er helt utrolig å merke lettelsen både den døende og de pårørende opplever, i etterkant.
[ Inger mistet datteren: – Å ha englevakt, er det dummeste uttrykket jeg vet om ]
Jeg vil gjerne oppmuntre de pårørende til å tørre å snakke med den døende om livssyn og om det å dø. Det kan være utfordrende fordi vi må akseptere at den vi er glade i faktisk skal dø. Det er viktig å åpne for den samtalen, men også la den som er døende få bestemme hvor langt en vil gå. De fleste av oss er ikke så vant til å snakke om døden, så det å tillate seg selv og den som ligger for døden å famle litt og bruke litt tid, er viktig. Men det er viktig å spørre: hva tenker du om døden, om det å dø? Er det noe du er redd for? Er det noe du gjerne skulle sagt til noen? Er det noen du ville snakket med? Jeg har noen ganger blitt tilkalt til døende mennesker av nærmeste pårørende, som nærmest forundret har sagt: han eller hun ønsker å snakke med en prest!
Og så kan det vise seg at den som ligger for døden har tenkt mye på dette med Gud og himmel og noen ganger helvete, og opplever at det er helt avgjørende å få snakket om disse store og vanskelige tingene. Noen er redde for det ukjente – ja, hvem er ikke det? Da er det fint å kunne være med på å formidle ro, trygghet og lys. Slike samtaler er med på å forberede avskjeden.
Samtaler i forkant av døden er også en fin anledning til å snakke sammen om livet som har vært. Slike samtaler er med på å skape eller hente fram igjen gode minner for de som skal fortsette å leve. Det er lov å le, selv på et dødsleie. Noen ganger har de døende ikke språk eller hukommelse igjen, men de glimter til når man synger sanger eller salmer de lærte da de var små.
En som ligger for døden kan legge sterke føringer for hvordan avskjeden skal være. Det er viktig at vi lytter til det. Så skal man samtidig huske at avskjeden/gravferden er til for oss som er igjen. Det er vi som skal ha avskjeden som et minne som kan gi oss styrke til å leve videre. Noen ønsker å begraves i stillhet. Tenk da over at man kan frata familie og venner den styrken og hjelpen fellesskapet gir.
Døden er en naturlig del av livet. Å snakke om døden gjør ikke sorgen mindre sørgelig, men mindre farlig. Med dette i bakhodet ønsker jeg alle en fin og fredfull allehelgen 5. og 6. november.
[ Fortvilte foreldre sender SMS om natten ]
[ – Foreldre som ikke setter grenser for barna sine, bedriver barnemishandling ]