Nyheter

– Foreldre som ikke setter grenser for barna sine, bedriver barnemishandling

Han har solgt over én million plater, artisten Kai Robert. Yrkeslivet har han i 45 år viet til spesialpedagogikk.

Som nybakt pensjonist snakker Kai Robert Johansen (67) gjerne fritt og åpenhjertig om grensesetting, atferd, respekt og lærernes hverdag. På nyåret kommer han ut med boka: «Oppgjørets time – en spesialpedagog roper høyt på vegne av de sårbare barna».

– I arbeidet med boka har jeg vært i kontakt med mange skoleledere og spesialpedagoger i hele landet. Det er ikke bra der ute! Om det er Hammerfest, Mandal eller Fredrikstad – tonen er den samme. Det ropes etter bedre økonomiske rammer, og flere fagfolk, sier han.

Læreren må få være lærer

Kai Robert Johansen er utdannet spesialpedagog, og opptatt av at de sårbare barna skal få et talerør.

– Noen kommer sikkert til å stille spørsmål om hvordan jeg kan mene noe om dette? … Den er bygd på 45 års erfaring.

Da jeg vokste opp var det ikke skolen som hadde ansvaret for barneoppdragelsen.

Han løfter blikket:

– Tenk deg en fjortenåring som blir tutet ørene fulle av hvor viktig skolen er. Samtidig drypper det i hue på han, og veggene i klasserommet er befengte med mugg. Når han kommer ut av skolegården ser han på flotte store nye bygg. Da har han forstått at samfunnet lyver når det hele tiden sies at satsingen er skole. Vi kommer til å høre den samme leksa i den kommende valgkampen. Men når prioriteringene skal gjøres, blir skolen taperen igjen.

Dreier dette seg kun om økning av økonomiske rammer?

– Uten tvil må det sprøytes inn penger. Nå er det ikke slik at alt kan løses med økte midler, men rammene til å drive alternativ opplæring er for trange. Det er mange år siden læreren fikk være lærer. Nå må man ofte innta både foreldre- og besteforeldrerollen til elevene. Være prest, psykolog og vernepleier.

– Et godt eksempel er arbeidet helsesykepleierne gjør. Det burde ha vært tre på hver skole. Lytte, og ikke minst henvise når det er nødvendig. Men ser vi på psykiatrien ligger den også med brukket rygg. Når man endelig får behandling til en ungdom som sliter, har hen stått på venteliste i ett år. Tenk deg det – ett år!

Veiledning, kjærlighet og omsorg

Som pensjonist slipper ikke Johansen engasjementet for en bedre skole, og læringens kår. Nå er han engasjert av Viken fylkeskommune til å være veileder for lærere i videregående skole. I tillegg inviteres han til å lede flere arbeidsseminarer med personell i barnehager, hvor grensesetting står på agendaen.

– Hva er grensesetting?

Han stiller selv spørsmålet … og svarer:

– Kjærlighet er å sette grenser. Det er sikkert en brannfakkel, men jeg går så langt som å si at foreldre som ikke setter grenser for barna sine, bedriver barnemishandling. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle unge foreldre, det er store forskjeller. Noen har klare rammer, andre lever med den frie oppdragelsen. Men grenseløs barneoppdragelse skaper utrygghet, usikkerhet og nervøsitet. Det er jo ikke sånn at du først må legge hånda på en varm komfyrtopp, for deretter å finne ut at det var dumt.

– Noen vil sikkert misforstå og blanda inn ordet disiplin i mine tanker – det er feil. Dette handler om å gi veiledning, kjærlighet og omsorg. Resultatet blir trygge barn.

– Jeg har alltid vært opptatt av å ha et godt samarbeid med elevenes familier, og at de samme reglene gjelder både hjemme og på skolen. Pekefingermentalitet fra skolens side fungerer dårlig, mener Kai Robert Johansen.

Gjensidig tillit

Kai Robert Johansen er opptatt av at vi må ha tillit til hverandre, fagkunnskapen og oppgavene vi er satt til å gjøre.

– Kravene til det å være lærere har blitt altfor store. Samtidig må foreldre ha tillit til at barnets lærer utfører oppgavene slik det skal gjøres. Greit, jeg er 67 år – men da jeg vokste opp var det ikke skolen som hadde ansvaret for barneoppdragelsen. I tillegg hadde man tillit til hverandre. Det siste min lokomotivfører-pappa sa til meg før jeg gikk inn skoleporten var: «Nå må du høre på læreren!». Hvorfor? Jo, fordi han stolte på læreren – og læreren stolte på at han kunne kjøre tog. Vi går vel ikke inn til en kirurg på operasjonsstua og ser om han gjør jobben riktig? Eller fram i bussen og sjekker om bussjåføren bruker blinklys?

Foreldrenes engasjement i skole og læring må ha blitt bedre sett i forhold til tidligere generasjoner?

– Uten tvil, det er positivt at man følger med. Igjen, jeg setter ikke alle foreldre i samme bås – men det er jo noen som «sitter på skuldra» til læreren. Forventer tilgjengelighet 24/7. Det er noe jeg selv har opplevd flere ganger.

Voksne må ta avgjørelser

Han gjentar gjerne betydningen av tillit og respekt.

– Gjensidig respekt er uhyre viktig. Mellom skole og foresatte, pedagog og elev. Vi skal lytte, lytte og lytte til barna. Men til syvende og sist er det den voksne som må ta avgjørelsen og være sjef. Slik må det være i klasserommet også. Det kan ikke være slik at en 12–13 åring bestemmer over voksne. Er du på en fotballkamp høres det noen ganger ut som 2.000 tilskuere ville ha dømt kampen selv, men det er faktisk en som har denne jobben. I en periode gikk lærerne med T-skjorter det sto «Sjefen» på. Burde vært helt unødvendig, spør du meg.

Glem karriere, Instagram og forevigelse av de perfekte øyeblikkene på Snapchat når du har noen timer sammen med barna.

Spesialpedagog Robert mener god dialog og å kunne lytte er spesielt viktig med barn i ungdomsårene. Det bygger gjensidig respekt.

– Eleven må vite hvor han har læreren sin. Vet han det blir det ingen som trenger å «teste» forholdet. Det skaper trygghet og forutsigbarhet. Noe som er ekstra viktig for barn som har utfordringer. Her må forutsigbarheten ofte være på mikronivå. Eksempelvis med faste og kjente ansatte som møter barnet på skolen eller i barnehagen. Men hvordan skal man klare å gjennomføre dette når det kryr av vikarer?

– Selvfølgelig er det fortsatt lov å skjemme bort barna sine. Men det betyr jo ikke at veiledning, og en positiv omsorgsfull grensesetting blir fraværende, sier Kai Robert Johansen.

Vi må ha tid til barna våre

Dagsavisen Demokratens journalist avtalte møte med spesialpedagog Kai Robert Johansen på en kafé i Gamlebyen i Fredrikstad. Men å få kontakt med ham på grunn av en forsinkelse var ikke vellykket.

– He he, ja min mobil ligger i bilen. Det henger nok igjen fra årene i skolen. Jeg har aldri tatt med min mobil inn i klasserommet. Det hadde jeg følt som uforskammet overfor mine elever og kolleger. Jaja, jeg er gammeldags – men lever jo ikke i steinalderen. Jeg ser også viktigheten av å ha telefonen tilgjengelig, i gitte situasjoner. Når du kommer inn på temaet, har jeg en annen brannfakkel.

Hva er det?

– Vi må ha tid til barna våre. Dagene er hektiske for mange. Da gjelder det å bruke tiden vi har sammen på best mulig måte. Glem karriere, Instagram og forevigelse av de perfekte øyeblikkene på Snapchat når du har noen timer sammen med barna. Jeg satt nylig ved siden av en familie på Oslo Lufthavn Gardermoen. To voksne og tre barn. Ingen pratet med hverandre, men alle hadde et umiskjennelig blått skinn i ansiktet – fra mobiltelefonene, selvfølgelig.

– Det får meg til å tenke.

Livets opp- og nedturer

Møtet med spesialpedagog og artist Kai Robert ble som tidligere nevnt i Gamlebyen. Festningsbyen i Fredrikstad har en helt spesiell plass i hjertet, selv om det også banker blått når hans supportersang blir sunget i Sparta Amfi. Artistlivet har vært aktivt og variert. Fra danseband og barneunderholdning, til TV-opptredener og Jens Book-Jenssen-forestilling på Chat Noir.

Men livet har ikke kun bydd på oppturer. I 1983 mistet han sin ni måneder gamle kreftsyke sønn. I etterkant tok han et kraftig oppgjør med et årelangt misbruk av alkohol. Samtidig er det trompeten og underholdningslivet som har gitt ham frirommet, og en etterlengtet pause fra krevende dager i skolen.

– Jeg har sterke minner fra oppveksten her i Gamlebyen. Vi leide på Gudevold gård, rett ved Fredrikstadbrua, og de tre første åra på barneskolen ble tilbrakt på Gamlebyen skole, forteller Kai Robert Johansen som smilende legger til:

– Jeg husker godt min første lærer, «frøken» Ragnhild Rævlo. Du kan jo tenke deg hvilke assosiasjoner noen guttepjokker fikk. Men den parerte hun kjapt: «Når det gjelder mitt etternavn må dere huske på at ‘æ’ i denne sammenhengen skal uttales ‘e’», presiserte hun.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen