Helt uten filter

Vi treffer «Kule» Kolbjørn hjemme i hans eget lydstudio på Hassingen i Fredrikstad. Leif griper tobakkspakke, gjør klar en rullings og kikker på Dagsavisen Demokratens journalist:

– Dæven, du har blitt gammal, du au.

Nær og ufiltrert seerkontakt

Etter 25 år med produksjon av lokal-TV-sendinger har Leif Johansen uten tvil gjort seg bemerket i Fredrikstad. Men det har kostet. Privat har hverdagene til tider vært tunge å bære. Mer om det senere.

– Et kvart århundre med TV-produksjon er lang tid når du må gjøre det meste selv. Jeg bruker å si at disse 25 årene føles som 45!

Huset bærer preg av en aktiv og kreativ huseier – i hagen, ved inngangspartiet og inne i avdelingen hvor gitarer, brett, miksere og høyttalere tar mye av plassen. Bruk av murersleiv, og idérik utforming med stein og figurer, har åpenbart vært viktige «frirom» for hele Fredrikstads «Kule» Kolbjørn.

Redaktøren, fotografen og reporteren i SRS lokal-TV ble kjent langt utenfor Fredrikstads grenser, da NRK viste klipp i beste sendetid. Få, om noen, har hatt en mer avslappet, uhøytidelig og direkte kontakt med seerne. Ofte med ufiltrerte kommentarer rett ut på eteren. Som avslutningen på hver direktesending fra studio:

«Takk for at du så på. God natt, og husk: Begge henda på dyna!»

«Kule» Kolbjørn var tidligere en profilert lokalkjendis, nå gjør han helst ikke intervjuer.

– Det kommer noen forespørsler innimellom, men som oftest sier jeg nei. Bortsett fra når du spurte. Demokraten har jeg alltid likt, vært fine folk i den avisa. Når det er sagt, fra sportsjournalist Knut Johannessen fikk jeg nok den første virkelig kritiske artikkelen. Han mente at SRS burde ønske seg saks til jul for å klippe ned altfor lange innslag. Først ble jeg forbanna, men han hadde helt klart et poeng. Samtidig som idrettsmiljøet satte pris på å få med hele oppløpet til en scoringene.

– Jeg tror mange seere også tåler lange sendinger. Under The Tall Ships’ Races filmet jeg totalt 190 timer med råmateriale da skutene ankom Fredrikstad. For deretter å klippe det ned til halvannen time sending. Det er derfor jeg sier: Velkommen etter NRK, med «Minutt for minutt».

[ Ildsjelen Ulf Berg: – Den siste måneden har vært tung ]

Øssiæ-gutt sammen med Drillo

Et steinkast fra hovedporten til Østsiden stadion vokste Leif Johansen opp på 50- og 60-tallet.

– Vi hadde jo ikke så mye annet å ta oss til enn å sparke fotball. Så fra jeg kunne gå, nærmest «bodde» jeg på løkkene på Øssiæ, ofte sammen med Egil «Drillo» Olsen.

Yrkeslivet ble etter hvert ganske variert for den unge fotballentusiasten fra Østsiden i Fredrikstad.

– Jeg har alltid likt å jobbe med hendene, både som snekker, murer, flislegger og maler. Det ble noen forskjellige arbeidsgivere etter hvert, som entreprenøren Hansen & Solli, Seiersborg tekstil og Sun Chris.

På midten av 70-tallet ble en gammel drøm virkelig, da Leif startet lydstudioet SRS (September recording studio).

– Vi produserte i hovedsak demoteiper for lokale band. Men på skrytelista må jeg nevne at Mari Boine Persen spilte inn sin første plate hos oss, for ikke å snakke om produksjonen for countryartisten O.B. Johnson.

[ – Jeg klarer ikke å bo på land. Når jeg våkner om morran må jeg kunne gå til rekka, se havet ]

Lyd og bilde

Etter noen års drift oppdaget Leif at en lokal videoutleiebutikk skulle selge kameraer og diverse utstyr. Det ble starten på en ny epoke, nå med lyd og bilde.

– Jeg dro rett ned til Videofilm og kjøpte utstyret kontant. Men så skal man lære å bruke det riktig. Dermed gikk turen til SVT-skolen i Stockholm, hvor produsenten Bengt Jägerskog dro oss gjennom – og vi fikk ny kunnskap. Jeg glemmer aldri første dagen, hvor han sa: «Vad fan gör två norrmän här?». Ubeskjedent innførte vi nok noen nye arbeidsrutiner i lokal-TV, som både TV2 og NRK tok i bruk senere.

Det har vært mye moro, og jeg har fått mange på trynet – men jeg står faen meg fortsatt oppreist!

—  Leif «Kule» Kolbjørn Johansen, SRS lokal-TV

Lydmannen Leif ble dermed også filmprodusent og lokal-TV-redaktør. I konkurranse med stasjonene TV Fredrikstad og NTV.

– Men dere fortsatte å bruke navnet SRS?

Kolbjørn gliser:

– Det stemmer. Jeg ler ikke på grunn av navnet, men jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt om hva bokstavene SRS står for. Ikke overraskende ble det ofte min egen vri på svarene. Som: «Søt, rå og sexy» eller «Stuptrøtt, rakablakk og støtt sulten».

– Det som var kult på den tiden var henvendelsen jeg fikk fra Institutt for journalistikk (IJ). Et nyttig samarbeid begge veier.

Kjempet for narkoman sønn

Leif ruller en ny røyk og lener seg tilbake i sofaen. Skinnsalongen tar stor plass i rommet sammen med instrumenter og lydmiksere. Denne delen av familiehjemmet bygde han til sin husløse sønn Alexander. Han flyttet aldri inn.

Avhengigheten hans kjente selvfølgelig ingen grenser, og hardkjøret etter penger ble beinhardt.

—  Om sønnens rusavhengighet

– Alexander var rusavhengig. Ingen er født narkomane eller kriminelle, men for meg handler det om hvilken omgangskrets du får i barne- og ungdomsårene. Det kan ta feil retning, og det gjorde det for Alexander. Det ble mange slitsomme år. Som forelder vil du jo alltid stille opp for barnet ditt – hjelpe til. Men vi fikk aldri fred, alltid urolig for hvor han var og hva han gjorde.

Han stopper opp noen sekunder:

– Avhengigheten hans kjente selvfølgelig ingen grenser, og hardkjøret etter penger ble beinhardt. I samme periode skulle jeg være engasjert og sprudlende på TV-skjermen, samtidig som jeg på morgenen på vei til jobb så politibilen oppe i gata med sønnen min påsatt håndjern i baksetet. Eller når han løftet pistolen mot meg, og jeg sa: «Trøkk av». Han gjorde ikke det, men den gangen ringte jeg politiet.

– Ja. Det var en fæl tid.

Tung sorg å bære

Alexander tok aldri i bruk leiligheten pappa hadde bygd til ham, og valgte heller å flytte til Bergen. Her endte det unge livet, kun 33 år gammel – med en overdose satt i halsen. Savnet etter sønnen er selvfølgelig tungt å bære for Leif.

– Gutten min får en kveld av meg i uka. Tid for minner og ettertanke, men sorgen har gjort at jeg har røykt på meg lungesykdommen kols.

Leif lener seg framover:

– Livet er ikke alltid enkelt. Jeg har selv vært innlagt på psykiatrisk avdeling to ganger. Men én ting har satt seg fast etter første med en psykolog da jeg var i 20-åra. Han anbefalte meg å se ting fra to sider. Det har jeg levd etter siden. En sak har alltid to sider, et menneske er ikke alltid det du ser.

– Etter begravelsen til Alexander fikk jeg besøk av en av vennene hans fra miljøet. Han fortalte at Alexander mange ganger var en god støtte, i tillegg hadde han gått av heroin hele fire ganger. Det skal jeg love deg er krevende å gjennomføre.

– Men det holdt jo ikke.

[ – Det er vondt å se hvordan sorgen kan rive i mennesker. Veldig vondt ]

Etter det tredje hjerteinfarktet ble Leif Johansen uføretrygdet.

– Det er klart årene i lokal-TV var ekstremt stressende. Jeg jobbet døgnet rundt. Men likevel, vi må se framover. Når folk er bekymret, og spør meg om hjerteinfarktene, bruker jeg å svare: «Det er ikke så farlig å få hjerteinfarkt, så lenge du overlever.»

TV-produksjon 24/7

«Kule» Kolbjørn er utømmelig når det gjelder historier fra SRS lokal-TV. Med produksjon av industrivideoer, oppdaterte TV-bilder samme kveld fra 14 kamper i lokalfotballen til femukers produksjonsperioder i Portugal for en eiendomsutvikler i Fredrikstad. I tillegg til programmene «Blikk på serierunden», «Fredrikstad rundt» og «Danseaften».

Leif smiler:

– For ikke å glemme TV-auksjonene. Da gikk det unna i studio. Jeg husker at Stjernen hanket inn 250.000 kroner i løpet av tre kvarter. Jo … det er ingen tvil om at vi var effektive på jobb.

En sak har alltid to sider, et menneske er ikke alltid det du ser!

—  Leif Kolbjørn Johansen

I 1993 gikk selskapet SRS konkurs. Det ble noen heftige runder. Huset var pantsatt, og utstyret ble beslaglagt. Med hjelp fra kolleger fikk Leif tak i nytt sendeutstyr, og selv kjøpt tilbake huset sitt.

Gitarkamerater to ganger i uka

Nå er det to kvelder i uka som er «Kule» Kolbjørns høydepunkter.

– Jeg har alltid vært glad i musikk. Spille selv og arrangere gir meg mye glede.

Han setter på et opptak, og «slow-jazz-toner» strømmer ut i rommet. Alle instrumentene har han spilt inn selv, lag på lag.

– Det er jo ikke rart jeg smiler når gitaristene Bjørn «Krisa» Kristiansen, Jon Pettersen og Kjell Bendiksen samles her hos meg på onsdager og fredager. Dette er toppen av musikere… Jeg er privilegert.

Leif Kolbjørn Johansen fikk navnet «Kule» etter å ha steppet inn på kort varsel fordi en programleder ikke dukket opp. Dagene har blitt rolige, men fortsatt ikke uten økonomisk bekymring – for en minstepensjonist.

– Livet har gitt meg medfart, men også lærdom. Gråte og le er viktig for både kropp og sinn. Jeg har vært langt nede, det er kanskje akkurat derfor jeg reagerer så kraftig når folk slenger om seg med at de er deprimerte. Mest sannsynlig har de en dag hvor de er litt lei seg. Det må vi mennesker tåle. Livet går i bølger, mener hele Fredrikstads lokal-TV-stjerne «Kule» Kolbjørn, som insisterer på å få med følgende avslutningsreplikk:

– Det har vært mye moro, og jeg har fått mange på trynet – men jeg står faen meg fortsatt oppreist!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen