Debatt

Vekket Fredrikstad med vuggesang

Vi holder den varsomt, friheten. Som et barn som skal falle til ro om kvelden. Men om vi så bare fikk én slik post-korona-sommer-dag, med utepils og konsert, så var den helt perfekt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.


BÆRING I FREDRIKSTAD: Demokratens journalist Gry Catinka Wold flyttet fra Bærum til Råde for noen år siden. I kronikkserien hennes møter vi blant annet Råde (samboer) og Bærum 2 (datter). Kollegaer og andre omtales med stedsnavn. I serien deler hun generelle betraktninger og tanker, og beskriver hverdagslivet i Råde og Fredrikstad. Serien belyser – med glimt i øyet – noen av de hverdagslige utfordringene en innflytter i Østfold kan møte på.

Det summer i Gamlebyen. Ikke av stemmer. Nei, ikke ennå. Fortsatt er det lenge til konsertstart, så for øyeblikket er det bare trærne og en enslig forsterker som står for suselyden. Et kabinett som venter utålmodig på å komme tilbake i arbeid etter over ett år med koronastengt samfunn. En stemme snakker inn i en mikrofon. Sier noe om demping av et-eller-annet.

– Det høres ut som noe fra Knutsen og Ludvigsen, kommenterer søster.

De er jo sambygdinger, eller nesten, med bandmedlemmene i Gåte: Bandet som skal få innvie en sommer som – hvis åpningen av samfunnet får fortsette – ikke kan sammenlignes med noen andre somre jeg har opplevd så lenge jeg har levd. Mon tro om det kommer til å minne om etterkrigstidens nesten euforiske sommermåneder? Eller kanskje hippietida, som opplevde alle de store musikkfestivalene fødes og slå ut i full blomst?

Så kommer det lyd. Masse lyd. Det er uvirkelig, fremmed og velkjent på samme gang. Når var sist jeg overhørte en lydprøve? Det kjennes som det var i et annet liv, her vi står i kø utenfor Gamlebyen kulturhus i Fredrikstad. På den lille scenen i kulturhusets hage står søskenparet Gunnhild og Sveinung Sundli sammen med forsterkeren og gitarist Magnus Børmark. Trommis Jon Even Schärer ser vi ikke, men han er sikkert her et sted han også.

Lydene som pumpes ut gjennom PA-anlegget er en miks av det særegne pumpeorgelet de bruker, og Gunnhilds klokkeklar kveding. Hun kveder en vuggesang. Bånsull. Men jeg tror ikke noe barn hadde sovnet til det volumet som den vevre skikkelsen utmaner fra bak den tykke panneluggen.

Når vi kommer oss gjennom billettkontrollen, finner vi oss en plass langt fram. Med sola i ryggen leser vi menyen, som kan by på blant annet rekesmørbrød og pizza. Vi bestiller oss en Jimmy Smash (pizza) og noe å drikke. Lydprøven er over, og nå er det Wardruna som spilles over anlegget. Tonene, som laget av Fredrikstad-mannen Einar Selvik, har blant annet vært med og dannet det dystre lydbildet til serien Vikings. I kulturhagen, under det store asketreet oppleves ikke lenger kalde og mørke, men lune. Stammemusikken maner fram en underliggende spenning, suggererende rytmer bølger fram og tilbake, før sangen er over og erstattes med noe irsk folkemusikk.

Søster synes det er en brå overgang. Jeg er litt enig, samtidig er det en fin opptakt til det som skal komme, for Gåte har elementer av både det ene og det andre. Men akkurat denne sommerkvelden kjennes det som om hvem som helst hadde vært et hyggelig selskap. Vi er utsultet på live-musikk, på sosialt samvær, på fellesskapsfølelse. Summingen fra PA-anlegget er erstattet av prating mellom folk som ikke har sett hverandre på lenge, som hilser sommeren og friheten velkommen og koser seg med utepils og mat, kanskje for første gang på et år.

– Å, nå var jeg sulten, sier søs, idet pizzaen ankommer.

Hagen til kulturhuset fyller seg sakte opp. Se, der kommer et kjærestepar. Og to unge gutter med svarte klær, langt hår og metal-t-skjorter. Og en mann og dame med hatt. En fin frue med leopardmønstret kjole setter seg alene på enden av et langbord, før hun tenner en smal sigarett, legger bena i kryss og drikker cider. Etter en stund blir hattene flere, til slutt er det seks panamahatter ved bordet i hjørnet. Inne i teltet er det noen menn som følger med på fotball på telefonen, de roper heiarop og skåler høylytt. Kjæresteparet fryser i den norske sommeren, og har hentet seg to pledd som de draperer rundt seg selv og hverandre. Et rosa og et gult. På bordet foran dem står det en vinkjøler og svetter i sola. Og så får damen med den tynne sigaretten selskap. Først av en venninne, deretter av et vennepar, og siden av venninnens kjæreste. Til slutt er hele langbordet hennes fullt.

Gud, som jeg har savnet people-watching. Hvem er egentlig de folka med hatt? Og den elegante damen med tynn sigarett? Hva kommer metal-gutta til å synes om den akustiske versjonen av Gåte? Det viser seg at de er fortapt fra første tone.

Bak oss snakkes det høylytt idet konserten starter. Akkurat sånn det skal være.

Gåte lar seg uansett ikke overdøve. Konserten er en perfekt miks av det nære og váre, og dundrende, intens, rytme-hoppende folkemusikk med hardingfele og sangleik. Det er Fanitullen og Jomfrua Ingebjørg, Til Deg og Solbønn. Etter Åsmund Fregdajeva, Kjærleik, Hemnarsverdet, og Sjåaren, Bånsull en gang til, og et ekstranummer. Så er konserten definitivt over, og panamahattene har trukket videre, og metal-gutta har blitt hentet, og vi synes at konserten var for kort.

Borti gata hører vi fotball-gutta skråle og hoie, og en av bygårdsleilighetene spiller alt for høy musikk. Det er som om koronaen aldri har eksistert, nesten.

– Men det er jo et godt tegn, hvis man synes en konsert kan vare lenger, sier jeg.

– Ja! Absolutt, sier søs, før vi går en runde og ser oss omkring i Gamlebyen. Klokka er elleve, men det er slutten av juni og like lyst nå, som klokka tre på ettermiddagen i januar. Litt motvillig må vi også etter hvert komme oss hjemover.

Slike kvelder som skulle vare for evig, gjør jo aldri det.

Følg Demokraten på Facebook og Instagram!

Mer fra: Debatt