«Schettve finnes ikke på kartet»

BÆRING I FREDRIKSTAD: Demokratens journalist Gry Catinka Wold flyttet fra Bærum til Råde for noen år siden. I kronikkserien hennes møter vi blant annet Råde (samboer) og Bærum 2 (datter). Kollegaer og andre omtales med stedsnavn. I serien deler hun generelle betraktninger og tanker, og beskriver hverdagslivet i Råde og Fredrikstad. Serien belyser - med glimt i øyet - noen av de hverdagslige utfordringene en innflytter i Østfold kan møte på.

Jeg er en papegøye fra Amerika ... eller noe sånt. At jeg har lett for å etterape andres talemåte, er i alle fall helt sikkert. Jeg blir svorsk med en gang jeg krysser grensa (i et tidligere liv, før korona, gjorde vi det hele tida).

Bærum 2 også. Vi kan ikke gå inn på et svensk kjøpesenter uten å begynne å lese høyt på lappene. «Bakpotatis», «mykpotatis», «korv» (med amerikansk «r»).

Bæring i Fredrikstad: Blir du med på Paa Brygga, på brygga?

En gang reddet jeg livet til en mann som hadde snublet i en steintrapp og lå på hodet i en pøl av blod, i en avsidesliggende by rett utenfor Sienna i Italia. Han var dansk. Og full. Og skjønte ikke norsk. Men liksom-dansk, det skjønte han. Hadde jeg ikke vært papegøye, hadde han aldri kommet seg til ambulanse.

Jeg er en papegøye fra ... Bærum.

Etter at Dagsavisen har kjørt en serie med saker om dialekter, og der fokus blant annet har vært hvordan vi alle mister dialektene våre, har jeg tenkt mye på min egen målform. For hva slags dialekt har en bæring, som begynte livet på Lillestrøm, bodde noen år i Asker, før studietida i Oslo og så tilbake til Bærum, før det var ut til Asker igjen, og så Horten og nå til slutt Østfold?

Det er jo nødt til å bli hummer og kanari.

Men man hører det ikke selv. Jeg legger ikke merke til om jeg har byttet ut mangle med «mankere» eller hull med «lull» (det er det kanskje bare Råde som sier?). Men jeg hører at Bærum 2 bryter over i ren bærumsdialekt straks vi krysser Akerselva når vi skal besøke opphavet.

Les også: Det er dialekta mi, det se‘

Da jeg først kom hit, ble jeg stadig overrasket over uttalen av ulike stedsnavn. For eksempel finnes ikke Skjettve, Schettve eller Skettve på kartet. GPS-en gir opp, og spør om du planlegger en tur til et arabisk land. Skiptvedt derimot. Det finnes.

Og der har jeg vært, bare ikke si det til en Østfolding, for da kommer han til å spørre hvor i all verden ...

Så har jeg vært i Tæsse. Men igjen, ikke spør GPS om hjelp til å finne fram. Selbak og, som hvis jeg skulle sagt det heter Sellebakk. Slik som det står på skiltene når (hvis) du finner fram dit: Torsnes og Sellebakk. Som, hvis jeg skal uttale det, heter akkurat det det står, sånn det står.

Men igjen, ikke si det til en Østfolding.

Les også: Magne Aasbrenn: Målmannen

Egentlig er det ikke rart vi mister dialekten vår, ettersom åra går. Vi slutter å gidde å si ting to ganger, vi tilpasser oss, vi blir papegøyer hele gjengen.

Så nå reiser jeg gladelig til Tæsse og Skjettve, og når jeg snakker med mamma og pappa hjemme glemmer jeg noen ganger at de stedene ikke eksisterer for noen andre enn Østfoldinger, og så må jeg si ting to ganger likevel.

Følg Demokraten på Facebook og Instagram!