"Vil du avslutte behandling?"

Tro meg når jeg sier deg, den setningen er absolutt den som de man harseler med i denne debatten på et tidspunkt må ta stilling til. En mor og en far kanskje til et alvorlig sykt barn står flere ganger enn du aner i situasjonen der de må ta avgjørelsen.

Politiske maktkamper herjer igjen og midt i drakampen står de familiene som lever de vanskeligste livene i samfunnet.

Kvinner som tar de mest ufattelige vanskelige valg henges ut som dommere, drapsmenn, egoistiske, selvopptatte og skammelige i debatten som raser rundt i vårt demokratiske land. 

Det ligger en skam i denne debatten som følges av enorm kunnskapsløshet.

Hvordan dør et barn som gjennom livet er påført umenneskelige smerter i iveren etter redde liv?
Vet du det?

Vet du hvem som der et sted må ta den vanskeligste avgjørelsen om å la barnet slippe?

Har du noensinne fått spørsmålet: «Vil du vil skal avslutte behandling?»

Har du stått i en situasjon der du har sett barnet ditt lide, gråte, blø og vri seg i smerter du kjenner langt inn i sjelen din?

Tenkt tanken «Jeg skulle ønske du slapp snart»?


Hvor lenge tror du et barn med alvorlig sykdom lever? Hvordan tenker du livet til det barnet er? Hvor langt skal vi som voksne bruke medisinen til å forlenge et barns liv i smerter? 

Hvem tar kampen for de barna? Hvor er de politiske debattene rundt barnet som lever, som lider og som bliver usynlig i det øyeblikket de drar hjem med sine foreldre?

Uke 18 av svangerskapet kom setningen inn i mitt liv.

«Det er ikke forenelig med liv»

Det ene tvillingbarnet jeg bar hadde store skader som var svært synlige på ultralyd. Året var 1996 og tvillingabort var aldri et tema den gangen dessverre.

3 dager etter hun kom til verden slo medisinens iver inn, og etter en høyst eksperimentell operasjon ble hun dømt til å leve et liv som skulle bestå av masse smerter. Ingen spurte meg som mor den gangen om de fikk tillatelse til å operere.

«Å så fint de reddet henne» det er jo tanken flere debattanter vil tenke.

I årene som fulgte opplevde jeg baksiden av medaljen. Så en liten kropp bli eltet rundt i kramper, smerter, utallige hender. Så en skremt liten jente bli sendt fra sykehus til sykehus mens jeg mammaen hennes ble mer og mer sliten. Jeg falt ut av yrkeslivet, løp fra kontor til kontor, fylte ut tusenvis av papirer, kranglet, gråt, ble innlagt som pasient selv med en kropp som sluttet å lystre til slutt.

Samtidig var kjærligheten der, naturligvis. Jeg elsket dette lille mennesket like mye hele veien, jeg elsket henne gjennom 20 smertefulle år. Jeg elsket faktisk barnet mitt så høyt at da spørsmålet kom for 10 gang på disse 20 årene, så sa jeg ja. 

Det er det vanskeligste valget jeg noensinne måtte ta i livet. Jeg skulle ønske vi begge to hadde sluppet alt vi gikk igjennom disse 20 årene, selv om avgjørelsen ville vært like vanskelig i 1996. 

Hvordan tror du et barn som fødes i alvorlig sykdom med terminale diagnoser dør tilslutt? Hvem tror du tar avgjørelsen uansett? Har du noensinne fått spørsmålet? Har du sett når et barn er så utslitt av smerter at hjertet ditt rives ut og du vet du må la barnet få slippe mer? 

Tror du virkelig at foreldre ikke må gå inn i slike avgjørelser bare de føder barnet du er så opptatt av i mors liv men fullstendig ignorerer etterpå? Vet du hvor ensomme mange er i denne situasjonen?

«Vil du avslutte behandling?»

Tro meg når jeg sier deg, den setningen er absolutt den som de man harseler med i denne debatten på et tidspunkt må ta stilling til. En mor og en far kanskje til et alvorlig sykt barn står flere ganger enn du aner i situasjonen der de må ta avgjørelsen. 

Skal vi tvinge dette barnet til å leve, eller skal vi avslutte medisinsk behandling å la barnet nå få slippe mer smerter, mer lidelse, mer frykt og mer tårer.

Det er forskjell på lærevansker og levevansker, og i denne debatten blandes de to dessverre på en måte så mødre som må ta valg settes i skammekroken fremfor å få trøst i livets vanskeligste avgjørelse.

Kan vi snart avslutte debatten om hvorvidt en mor kan bestemme når hun vil avslutte behandling? For det er faktisk for flertallet som med tungt hjerte benytter §2c det historien handler om.