Vi må forstå

Innlegget ble først publisert på Thorkildsens Facebook-side 13 mai og er gjengitt med tilatelse.

I går var det 11 år siden stebroren vår, Andreas, ble funnet drept i København, etter at en mann hadde kylt et tungt barglass i bakhodet hans.

Han bomma en gang, men traff på andre forsøk.

Mannen var forbanna fordi Andreas hadde grepet inn da han og kompisene trakasserte ei jente. Mannen som kasta glasset visste ikke at Andreas var bløder. Kanskje spiller det ingen rolle for valget han tok, det får vi aldri vite.

Andreas er uansett borte, og vi har i over ti år sett hvordan sånt skaper sår som aldri helt blir leget. Men å se hvordan mora hans, vår stemor, har klart seg gjennom dette, har fylt meg med en dyp respekt.

Elisabeth fikk tidlig oppretta en stiftelse, og hvert år fram til i fjor fikk nye miljøer utdelt penger til kampen mot ulike former for vold og overgrep mot og blant barn. Ingen skulle oppleve det hun hadde gjort!

I Andreas sitt navn ble det meningsløse gitt en mening likevel.

Jeg har aldri brukt det vi har opplevd politisk. Men erfaringene preger selvfølgelig engasjementet mitt, ikke minst engasjementet mot vold og kriminalitet, og for å forebygge på en bedre måte.

Jeg har alltid vært opptatt av å finne ut av HVORFOR ting skjer, for uten innsikt kommer vi ingen vei.

I Dagsavisen i dag får jeg kritikk for det, fra politiske motstandere som mener jeg er FOR opptatt av å lytte og forstå. Med utgangspunkt i en sak der to unge gutter kunne ha endt som drapsmenn, mener de jeg ikke skjønner alvoret. Jo, jeg gjør det.

Les innlegget: Patruljer sjæl!

Her om dagen skrev komiker Yousef Hadaoui fra svart humor, en tekst som berørte meg dypt.

Jeg tror Andreas hadde delt den på Facebook hvis han hadde levd, han skulle jo bli sosionom, et forhatt yrke i øynene til dem som mener at man aldri skal forstå hvorfor ting skjer, bare straffe:

«Vennene mine som endte med de lengste fengselsstraffene hadde de jævligste barndommene», skrev Hadaoui.

«Å bli slått som barn lærer deg at makt gir rett og at sinne og vold dominerer andre. Du slutter å kjenne smerte. Du slutter å gråte. Du slutter å kjenne på den evige ydmykelsen. Du stenger følelsene av. Og du mister evnen til å kjenne disse følelsene hos andre. Evnen som vanligvis stopper deg fra å slå ned tilfeldige folk. Fra å sparke de som ligger nede. I stedet forakter du deres svakhet. Makt blir rett. Velkommen til jungelen; spist eller bli spist».

Det han skriver henger godt sammen med Berthold Grünfeldts observasjoner fra norske fengsler.

Han hadde, i følge Magne Raundalen, «ikke funnet en eneste av de ‪800 av de verste forbryterne i det lille‬ landet Norge som han hadde vurdert, som hadde det han ville kalle en rimelig, akseptabel barndom!»

Sånt skremmer vannet av meg.

Og det bør skremme oss alle sammen til å engasjere oss heftig for barns rettigheter, for trygge barndommer og mot vold mot barn. Jeg har engasjert meg i over 20 år.

Jeg kommer til å engasjere meg i resten av mitt liv. En god barndom er det viktigste for oss mennesker. Den varer hele livet, nemlig, og ofte inn i de neste generasjonene.

At mange barn ikke har noe som likner på en akseptabel barndom, er for meg et stort svik. Magne Raundalen kaller det «et svik mot framtida». At risikoen også er stor for at noen av disse barna ender med å ta livet av eller skade andre mennesker, er en ekstra drivkraft.

For jeg vil ikke at noen skal oppleve det vi, og særlig Elisabeth, min stemor, har opplevd.

Jeg vil at ingen, absolutt ingen, skal miste sitt barn eller noen de er glad i på grunn av blind vold, eller være redde for at noe sånt skal skje. Å finne ut av hva som kan hindre og forebygge, må være det viktigste vi gjør. Bare ikke bland det sammen med å bortforklare. Da har du så grundig misforstått.