Debatt
Vi er så mye mer enn mediebildet
En skulle tro at vi ligger i Helvetes forgård. Men det lukter ikke hasj der det lukter hest.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
På Holmlia der ligger en gård.
Og den har liggi der i mange år
Sånn begynner en sang et medlem skrev om gården for mange mange år siden. Melodien er «Seasons in the sun».
Holmlia har vært mye i mediene i det siste. Med negativt fortegn. Såkalte «innvandrings-skeptikere» får bensin på bålet, og tar dette som et bevis på at multikulturalisme og innvandring ikke fungerer. Se til Holmlia. Der er det bare kriminalitet og bråk.
Jeg skriver såkalte «innvandrings-skeptikere» fordi pressen har i den senere tid gitt denne merkelappen på de som like gjerne kan være reinspikka rasister. Mennesker som sprer hets og hat i kommentarfelt, som truer unge kvinner til taushet, fordi de har «feil» hudfarge og bruker hijab.
Jeg har vokst opp med hest. Med døl. Og jeg har vokst opp på Holmlia. Listhaug har uttalt at dette med multikulturalisme har aldri vært noe for oss. Det er ingen hemmelighet at jeg har vært rykende uenig med dette mennesket i alle ministerposter hun har hatt. Der finnes ingen tegn i tiden som viser at dette vil endre seg med det første.
På Holmlia har jeg vokst opp med multikulturalisme. Det ville jeg ikke vært foruten.
Holmlia er en delbydel av Bydel Søndre Nordstrand. Bydelen har 38.000 innbyggere. Dette er mange mennesker, det er som en mindre by i Norge.
Ingen tror at så mange mennesker sammen fra hele verden er knirkefritt. Selvsagt finnes det utfordringer her hos oss. Noe annet ville vært rart. Men disse utfordringene har like mye med politikk å gjøre, enn at det er mange med innvandrer- og flyktningbakgrunn hos oss.
I flerfoldige år har bydelen slitt med vanskelig økonomi. Dette har ført til en betydelig gjeld, og alt fokus har vært på å kutte inn til beinet for å betale ned gjeld. Mange rammes av det. Bydelen vår er den med flest barn og unge. Rotløshet er aldri lurt, all forskning viser at forebygging virker, og her har fritidsklubber blitt lagt ned.
Holmlia ble bygget ut på tidlig 80-tall. Da utbyggingen starta var Søndre Aas allerede et etablert tilbud for barn og unge.
Hestene ble brukt på jordet og i skogen, i tillegg til å lære ungdom å ri på en jordeflekk. Det har vært en stadig kamp for å unngå sparekniven og bli en salderingspost på budsjettet. Eller hindre utbygging av jordene.
Anne Kinge og Arve Bergland hadde klokkertro på at den jobben de gjorde med hest, barn og ungdom var viktig og riktig. At Søndre Aas Gård og Miljøsenter utgjorde en betydelig forskjell for våre medlemmer. Så de sto på barrikadene, og klorte seg fast. Gjennom snart 40 år har Søndre Aas vært en avgjørende brikke i mange menneskers liv.
Det har skjedd mange endringer på Søndre Aas gjennom årenes løp. Men grunnmuren er den samme.
Søndre Aas Gård og miljøsenter er en bauta på Holmlia. Vi er et lavterskeltilbud hvor alle er velkomne. Alle møtes med tanken om at vi har like forutsetninger og likeverd. Vi etterstreber å være som hesten, som er ærlig og uforbeholden, og som ikke bryr seg om annet enn den du er her og nå. Det spiller ingen rolle om du kommer i nisselue, hijab, ridestøvler og ridebukse eller tights og slagstøvler. Ridehjelm kan alle låne.
Å omfavne multikulturalisme, å sette pris på mangfold, er ikke ensbetydende med å snu ryggen til egen kultur.
Det snakkes mye om norske verdier om dagen. Det snakkes om at de er truet. Her på multikulturelle Holmlia føler ikke vi at vår norske kultur er truet, på tross av mer enn 150 nasjoner.
På Søndre Aas Gård fokuserer vi på kulturarven knytta til hest og jordbruk, og er det lett å finne flere likhetstrekk. Alle trenger vi mat. Alle har vi et forhold til dyr. Alle har vi noe å lære av hverandre.
Alle trenger vi bonden.
På Søndre Aas lærer vi bort denne delen av norsk kulturarv. Gjennom aktiv bruk av hesten i tradisjonelt arbeid. Ved å legge til rette for mestring på hesteryggen, helt fra første gang i salen til å vinne dølahestmesterskapet. Fra å lære seg forskjell på arbeidssele og brystsele, til å kjøre tømmer eller maraton. Dette muliggjøres i en kombinasjon av en hesterase som har noen iboende, gode egenskaper, god grunnutdanning og videreutdanning av hestene.
Ifølge norsk presse for tiden, skulle en tro at vi ligger i Helvetes forgård. Men det lukter ikke hasj der det lukter hest. Et svært lite fåtall av 38.000 mennesker har ureint mel i posen. Flertallet strever på ulike vis med å få hverdagen til å gå i hop, de er glade i barna sine og brenner for lokalmiljøet sitt. Og de er glade i Søndre Aas Gård. Og hos oss blir de glade i dølen, for her til gards lar vi ikke den minste lille anledning til å framsnakke denne rasen gå fra oss.
Jeg brenner ikke bare for dølen. Jeg brenner for å formidle norsk kulturarv knytta til hest og jordbruk. Den tydelige politiske agendaen handler om et sterkt samfunnsengasjement. En arv fra mine foreldre om å være som hesten; raus, inkluderende, ikke dømmende. Et ansvar ovenfor bygda mi, Holmlia, og alle barn og ungdom som jeg møter gjennom jobben min. Et ansvar overfor mine egne barn, som ikke er blendahvite. Derfor brenner jeg for multikuturalisme og mangfold. Her er dølen en naturlig del i min verden.
Holmlia er så mye mer enn mediebildet. Vi er for eksempel Søndre Aas og dølahest i skjønn forening med mennesker fra hele verden.