Kultur

Vår Herres klinkekule

Mange av aktørene bak Drammen Sacred Music Festival er i seg selv nesten guddommelige. Nå må de som bygger broer få følge av flere, også mellom festivalukene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Åpningsseremonien på Ypsilon bro markerte denne fantastiske festivalens femårsjubileum. Fem år med brobygging mellom kulturer, religioner, tradisjoner og musikalske uttrykksformer. Fem år som har vært med på å sette Drammen som en spennende flerkulturell by ettertrykkelig på kartet. Fem år i håpets tjeneste. Den 14. september vandret man sammen over broa med drømmen om fred og forsoning som ledsager. Prest i Fjell kirke, Ivar Flaten, skrev i Dagsavisen Fremtiden 2. september: «Vi vil gjøre alt vi kan for at ikke vold og trusler i Guds navn, i vårt navn eller i noe annet navn skal få plass i vårt samfunn.»

Norge har nylig tatt oppgjør med terror utført i islams navn, initiert av unge, norske muslimer. I rosetogene for tre år siden stod vi sammen i håpet om mer demokrati, mer åpenhet. I protest sang vi, barnehagebarn, skolebarn, lærere, foreldre og besteforeldre, når rettsaken mot den ekstreme høyreterroristen pågikk, «Barn av regnbuen» mens himmelen gråt over oss på Bragernes torg.

Sacred Music Festival er blitt en årlig foreteelse her i Drammen. Skapt av ildsjeler. Takk! Midt i sommerferien, her i denne fredelige avkroken på kloden, opplevde vi terrortrussel. Ildsjeler trengs. Men ildsjelene må få følge. Av så mange som mulig. For ingen gjorde en større feil enn han som ikke gjorde noe fordi han trodde han kunne gjøre så lite. Eller, som jøden Eli Wiesel så viselig uttrykte det: «Det er ikke hatet som er kjærlighetens verste fiende, det er likegyldigheten.»

Skolen har her en stor og livsviktig oppgave: Oppdra den oppvoksende slekt til å bry seg om og bry seg med. Diskutere og forstå Øverlands så kjente, men vanskelige, ord: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» Hva gjør Hvermannsen når folk dreper hverandre i religioners navn?

Svein Tindberg har hatt stor suksess med sin forestilling «Abrahams barn». Han alene på scenen med en slitt koffert. «Det er mange år sidan eg besøkte Jerusalem første gong.» Slik er åpningsordene. Så tar han oss med på en fantastisk reise med Bibelen, Koranen og Toraen som følgesvenner og understreker at Abraham/Ibrahim er de tre monoteistiske religioners felles stamfar.

Musikeren og presten Ivar Skippervold har også skrevet et teaterstykke med samme tittel. Før Tindberg. Skippervolds «Abrahams barn» er en musikal for og med barn. Noen av sangene fra musikalen fremførte Fjell-elever, sammen md Skippervold selv, under musikkfestivalen. «Fader Abraham fikk mange sønner, mange sønner fikk Fader Abraham. Fader Abraham fikk mange døtre, mange døtre fikk fader Abraham. Og alle barna til fader Abraham det er Abrahams store slekt, og i slekten til fader Abraham er det jøder, kristne og muslimer,» sang 9-åringene fra Fjell med sterke stemmer. Stemmer som forhåpentligvis vil lyde også i fremtiden fordi de har lært å bry seg, bry seg om og bry seg med. I klasserommet skal vi ikke bare utvikle barnas intellektuelle evner, men også deres emosjonelle og sosiale kompetanse. Empati består av to deler: Å evne å forstå hva den andre føler, og så ta hensyn til dette når en samhandler. Empatiutvikling er del av skolens viktige samfunnsmandat.

Elevene har tegnet og skrevet. Om broer. Harmonibroer. Noen har tegnet Ypsilonbroen. Andre har tegnet fantasibroer. Alle har mennesker på broen sin. Én tegnet Bifrost, Regnbuen, som harmonibro med bokstaver over i broformasjon: «For å få en venn må du selv være en.»

Vi har alle vår egen fortelling. Og drømmene må få plass i denne fortellingen. Sannhet, rettferdighet og forsoning har smerte i seg. Denne smerten må vi øve oss til å tåle. Kampen for rettferdighet er ikke hevn. Drømmen innbefatter denne kampen, men den rommer også håpet.

Erik Bye har ordsatt sin drøm så vakkert: «Jeg drømte at Vår Herre var en pode med reven brok og skrubbsår på hver legg.» Slik begynner han. Og så kommer historien om Vår Herre som leker med sine klinkekuler. «Han klinket, han var glad og det var sommer, og solen tente lys i farget glass. Og tusen kloder ristet fra hans lommer, for i Vår Herres lommer er det plass.» Men, som vi vet, ble han distrahert og mistet klinkekulene da en vakker sommerfugl «strøk vingen mot hans bryn. Å, for en dag å fange sommerfugler! Det vakreste av alt han hadde skapt. På marken lå Vår Herres klinkekuler og følte seg alene og forlatt.» Så om kvelden må han plukke opp sine mange kuler. Og så, skrekk og gru, ser han at én mangler:

«Den lille blå! Den minste av dem alle. Han lette under gress og sten og hekk.

Og den som var så blank i solefallet! Men mørket kom, og kulen den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte. Og marken lå der nattekald og våt.

Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt.

Og vi som av den lille jord er båren, og tror at intet teller uten den, 
får drømme at Han leter mer i morgen, og håpe at Han finner oss igjen.»

Det blir en ny Sacred Music Festival om ett år. Men hva skjer i mellomtiden? Hva er mitt og ditt ansvar? Hvordan kan vi arbeide for at vold, drap, tortur og voldtekt ikke skal skje i «rettferdighetens navn»? Vi kan gjøre litt. Alle. Og det monner! Tenk bare på snøfnuggene, blant de svakeste som finnes i naturen. Men se hva de får til når de slår seg sammen!

Publisert i Dagsavisen Fremtiden samme dag

Mer fra: Kultur