Ufullstendig ledelse

Folk tror mer på ledelse som årsak til resultatoppnåelse enn det kan være belegg for. Supportere flest tror fotballtrenerne har ansvar for seire, pressen tror at konsernsjefen har ansvar for resultatene i Telenor, men bare en tredjedel av befolkningen tror at statsministeren har laget Norge. Faktum er at ingen av disse oppfatningene er lette å bevise i praksis. I virkeligheten er ledelse et mer komplisert samspill enn folk liker å tenke på. Resultater av ledelse er vanskeligere å kalkulere jo større prosjektet er og forskning tilsier at det er vanligere å forstrekke seg enn å komme i mål.

Vi nevner i fleng Nødnettet, Oslo universitetssykehus eller Ruters elektroniske billettsystem. Problemet er ikke begrenset til det offentlige - Boeing sliter med batteriene i sitt nye fly Dreamliner og ingen vet hva kostnadene blir til slutt. Forrige uke debatterte politikere samferdselspolitikk på TV. Noen vil ha tog, andre motorvei. Alle debatterer som om resultatene kommer automatisk av politikken. Men dette er tvilsomt: Det er ingen grunn til å tro at noen av dem vil få full kontroll, verken på veiutbygging eller kollektivtrafikk.

Skandalen på Ahus siste år skyldes ikke håpet om effektivisering, men at gevinsten var tatt ut mens den bare forelå på papiret. Staten eier Jernbaneverket og NSB, og har i tillegg forhåndskjøpt togbilletter for en milliard kroner. Ikke rart det mangler busser når toget står. Og det har det gjort i 20 år, uansett regjering.

Samfunnet er fullt av uløste oppgaver - helsekøer, togtrafikk, forurensning og likelønn. Det går sjelden slik en tenker. Problemet oppstår når ledere legger ned reserveløsningene før systemet fungerer. Vi velger tydeligvis ledere ut fra bestefallsscenariet som de lover. Vi bør oftere spørre hvordan vi skal overleve mens vi er på vei til paradis. Veien blir ofte lang, hvis vi overhodet kommer dit.