Tsar Putins Russland

Den russiske presidenten Vladimir Putin har solid bakgrunn fra sikkerhets- og etterretningstjenesten FSB, arvtakeren etter det beryktede KGB under Sovjet-perioden. Putin bidro til å bygge opp FSB på 1990-tallet etter at KGB var blitt kraftig svekket som følge av Sovjetunionens oppløsning og kommunismens fall.

Den daværende president Boris Jeltsin ba i 1999 Vladimir Putin om å bli statsminister. Med spranget fra direktørjobben i FSB til Russlands statsminister og senere president, skulle Putin sørge for at sikkerhetstjenestene og FSB fikk betydelig makt og innflytelse. Spissformulert kan det sies at hvis KGB hadde vært en stat i staten under Sovjet-perioden, ble nå FSB under Putins selve staten.

Etter kommunismens fall ble sikkerhetstjenestene for alvor tvunget til åpenhet. Hemmelige arkiver ble åpnet for historikere og forskere slik at de kunne grundigere dokumentere de ufattelige forbrytelsene som diktator Josef Stalin og hans redselsregime sto ansvarlig for.

Fortiden blir av Putin-regimet brukt strategisk for å konsolidere og videreføre kontinuitet i den nasjonale fortellingen. Putin har lagt vekt på å understreke at Sovjetunionen ikke er en periode i landets historie som russere trenger å skamme seg over. Under Putin har det vært en merkbar voksende rehabilitering av Sovjet-perioden og ikke minst av despoten Josef Stalin som en leder som beseiret Nazi-Tyskland, igangsatte en massiv industrialisering og gjorde Sovjetunionen til en supermakt.

Åpenheten i det russiske samfunnet har med Putin i praksis blitt innskrenket. Den politiske opposisjonen, menneskerettighetsaktivister, kritiske medier og journalister, har fått dårligere arbeidsvilkår. Alle viktige avgjørelser tas av Putin sammen med en liten gruppe menn i stor grad med samme bakgrunn som han selv. Putins hovedmål har vært å konsolidere politisk makt, nøytralisere potensielle utfordrere til hans maktbase som oligarker, regionale guvernører og politisk opposisjon generelt.

Putin vil fremstå som den sterke mann, en moderne tsar. Tsarens makt var i sin tid uinnskrenket og opposisjon ble slått hardt ned på. Putins ambisjon har vært å styrke den russiske staten, holde den russiske føderasjonen sammen og knuse fiendene som kunne svekke staten. Målet er å gjenvinne supermaktstatusen siden sammenbruddet av Sovjetunionen. Putin utøver en fryktens politikk i pakt med russisk politisk tradisjon hvor Russland fremstilles som å være beleiret av fiender, så vel indre som ytre.

For Putin-regimet er Vesten for alvor blitt en motstander hvis mål er å svekke Russland og skape uorden for slik å øke sin innflytelse i Øst-Europa som tradisjonelt har vært Russlands interessesfære. Dess flere straffetiltak fra USA og EU som rammer Russland og Putin-regimet, dess mer vil Putins popularitet vokse hos nasjonalistisk innstilte russere, mens den politiske opposisjonen og regimekritikere vil får enda dårligere kår.

Det er den politiske kampen om den russiske sjel og identitet som også er til stede i Putin-regimets militære aggresjon og de facto okkupasjon av Krim-halvøya. Putin vil inngå i en lengre tradisjon hvor det handler om å ”forsvare russiske interesser” også utenfor landets egne grenser.

Konflikten mellom Russland og Ukraina minner om da Russland i august 2008 sendte militære styrker inn i Georgia for å ”beskytte” etniske russere i regionene Sør-Ossetia og Abkhasia. En våpenhvile ble forhandlet etter fire dager med kamper og mange russiske tropper ble trukket tilbake. Men russiske tropper er visstnok fremdeles stasjonert i Sør-Ossetia og Abkhasia som et resultat av bilaterale avtaler med Russland.

I likhet med Georgia er Ukraina innenfor den russiske interessesfæren slik makthaverne i Kreml sannsynligvis ser det. Etter at Russland har tatt over kontrollen på Krim-halvøya, kan de østlige delene av Ukraina stå for tur som ledd i Putins oppgjør med ”fascistene” i Kiev. Ved å demonisere de vestorienterte ukrainske Janukovitsj-motstanderne samlet som ”fascister, har Putin skapt et påskudd eller en fabrikasjon av løgn for militært å konfrontere de nye ukrainske myndighetene. Det er ikke til å underslå at det finnes ukrainske høyreekstreme også representert i den nye regjeringen i Kiev i kraft av medlemmer fra Svoboda, men de er i klart mindretall.

Mange nasjonalistisk innstilte russere synes å favorisere Putins Tsar-lignende lederskap. For dem er et fryktet Russland, fremfor alt annet et respektert Russland. I den forbindelse er den vestlige fordømmelsen bare en bekreftelse av at Putin har oppnådd å gjøre Russland til en mektig og sterk nasjon. Da betyr det mindre at demokratiske rettigheter i praksis er blitt innskrenket og hvor det å ytre seg kritisk mot Putin-regimet for lengst er blitt en farlig risikosport.