Det meste går på tverke for KrF nå. Idet årets landsmøte startet, gikk SAS-pilotene ut i streik. Det har skapt krøll og ført til at enkelte ikke kom seg fram til Sola i tide. Landsmøtet måtte også flyttes fra hotellet KrF egentlig ville ha, og finner nå sted på et flyplasshotell som ikke har plass nok, slik at folk kjøres inn og ut med shuttlebuss.

Inne på hotellet dominerer en diger industrikonferanse synsfeltet. Det er gjort plass til litt KrF helt borterst til høyre. Industrikonferansen er for øvrig en krankonferanse – og KrF trenger jo et løft, som en kollega bemerket.

Det vil være en stor overdrivelse å kalle KrFs landsmøte for et vekkelsesmøte. Selv om han som hvert øyeblikk blir nye partileder, Kjell Ingolf Ropstad, hevder at fjerningen av retten til selvbestemt fosterreduksjon har «skapt begeistring hos velgerne», forteller meningsmålingene at det er en påstand som er preget mer av tro og håp enn av ærlighet. KrF ligger på 3,4 prosent på snittet av målingene. Medlemsflukten er massiv – faktisk så stor at om det hadde kommet like mange flyktninger til Norge som det har flyktet folk fra KrF, ville det skapt store overskrifter.

Årets landsmøte ble åpnet av Olaug Bollestad. I den drøyt en time lange talen, som tidvis var svært emosjonell, og var bygd opp rundt Bollestads personlige erfaringer, nevnte hun ikke det vanskelige veivalget og striden som har herjet i partiet. Talen er kanskje den minst viktige landsmøtetalen noen partileder har holdt noen gang. Bollestad er en overgangsfigur mellom avgåtte Knut Arild Hareide og påtroppende Kjell Ingolf Ropstad. Helt fra hun overtok som fungerende leder i fjor høst, har det – i alle fall tilsynelatende – vært klart at hun ikke fortsetter etter dette landsmøtet, men går tilbake til posisjonen som nestleder.

Hvem er Olaug Bollestad? Det er kanskje å trekke det litt langt å si at hun er norsk politikks svar på Claire Underwood fra TV-serien House of Cards. Men ikke så veldig. Den beinharde kampen om KrFs veivalg har vist at Bollestad kan være en rå maktpolitiker når hun vil. Under den milde rogalandsdialekten og bak de følelsesladde ordene skjuler det seg en viljesterk politisk spiller som vet å bruke de midlene som trengs for å vinne fram.

Kampen om KrFs veivalg ble unødvendig bitter og var i realiteten over før den hadde begynt. Grunnen til begge deler var at Bollestads hjemfylke Rogaland, som var først ute, ikke fulgte partiledelsens råd om å sende en delegasjon som speilet årsmøtet. I stedet gikk de for en «vinneren tar alt»-strategi, og raderte ut de røde stemmene. Noen fra partiledelsen kunne slått neven i bordet og sagt tydelig ifra om hva partiledelsen ønsket. For eksempel Olaug Bollestad, som var til stede på møtet. Men hun valgte å ikke gjøre det. Hadde Rogalands delegasjon vært representativ, hadde KrF endt opp med å gå til venstre, det motsatte av det Bollestad ønsket.

Rogalands framgangsmåte skapte stor mistillit internt i KrF. I vinter har Bollestad også hele tida sagt offentlig at hun ikke er lederkandidat og at hun står bak Kjell Ingolf Ropstad. Men på torsdag kunne Dagens Næringsliv fortelle en litt annen historie: Mens hun utad har støttet Ropstad, vurderte hun selv å overta som partileder. Overfor valgkomiteen har hun holdt det åpent om hvorvidt hun selv kan ta lederjobben. Bollestad lot spørsmålet stå ubesvart i lang tid før hun til slutt endte med et nei.

Bollestad nevnte abort så vidt i en bisetning i åpningstalen. Det er dypt fascinerende å se hvordan KrF-toppene har gått fra å bruke innstramminger i abortloven aktivt og repeterende som et kronargument for å gå i regjering med Frp, Høyre og Venstre – til å mene at det bare er skadelig å snakke om temaet. Det er langt mellom dem som ønsker å ha en fortsatt abortkamp som viktig sak foran stortingsvalget i 2021. Men mangelen på lyst framstår mer som en taktisk vurdering enn som en reell nyorientering i selve saken. KrF er fortsatt mot abortlovens paragraf 2C. Den kan komme i spill igjen.

De pågående endringene i abortloven, debatten i fjor og opprøret i 2014 om reservasjonsrett, viser tydelig at kampen mot abortloven ikke er over for KrFs del. Internasjonalt blir kvinners rett til selvbestemmelse angrepet på nytt. Senest denne uka måtte FNs sikkerhetsråd vanne ut en resolusjon om kvinner som er ofre for seksualisert vold i krig. USA nektet å være med på en formulering som kunne forstås dit hen at disse kvinnene bør få legehjelp til abort. Formuleringen ble fjernet.

USAs såkalte gag rule, der støtte til bistandsorganisasjoner som jobber med reproduktiv helse og abort trekkes tilbake, er et stort tilbakeskritt. Kjell Ingolf Ropstad har ikke tatt avstand fra denne politikken. Tvert imot sa han i fjor at «for oss handler ikke alt om å redde mors liv, men også barnets liv. Vi ønsker blant annet ikke å gi bistand til organisasjoner som går inn i land hvor abort er forbudt, og forsøker å presse det fram likevel».

KrF valgte å bryte valgløftet om ikke å gå i regjering med Frp mot å få politisk betalt i form av strengere abortlovgivning. Det er et tydelig signal om at abortkampen ikke ble vunnet en gang for alle. Men signalet fra velgerne er også tydelig: De flokker seg ikke rundt Ropstads og Bollestads KrF.