Ari Behn - Mikael Bjørshol 1972-2019
Av Jørn Johansen, Ari Behns første redaktør (Moss Dagblad 1991)
Jeg husker han kom inn på kontoret, med langt hår og en militærlignende, grønn jakke. Han ville skrive i lokalavisa Moss Dagblad. Han var 19, antakelig nettopp ferdig på videregående, jeg var 27 og nettopp tiltrådt som konstituert ansvarlig redaktør.
Det var muligens den sommeren han for alvor søkte offentligheten, med vitetørst og kraftfull penn. Han fikk prøve seg som frilanser i Moss Dagblad sommeren 1991. Skrev om Larkollenuka, utvandrere til Amerika, Bastøferjer som fraktet uran og parkplanter som kunne inneholde narkotika.
Jeg har aldri glemt hvordan han satt på mitt kontor, ytterst på stolen med ørene på stilk, for å suge til seg det lille jeg kunne dele av journalistikkens hemmeligheter. Vi snakket om etikk og journalistikkens krav til en form for nøytralitet. Han lyttet og nikket seg enig, men skrev så subjektivt at vi måtte ta enda en prat!
Vi snakket særlig om et intervju han så gjerne ville gjøre, med det lokale stjerneskuddet Brede Bøe, selv bare 22 år. Intervjuet kom på trykk, et slags portrettintervju, lørdag 20. juli 1991. Ikke tilfeldig møtte han Bøe på Limpinnen i Storgata, et brunt sted som serverte lever i fløtesaus til ølen.
Teksten nevner Bjørneboe, Hemingway, Jack Nicholson, Charlie Chaplin og Brede Bøe. Jeg så en ung gutt skue utover verden, forsøke å ta verden hjem til Moss.
Jeg traff ham igjen et par-tre år senere. Jeg spilte da i et band, han skjenket øl og vi hang etter hvert i samme vennekrets. Vi hørte at han var streng mot seg selv og sin skrivedrøm, grytidlig oppe, skrev nå hver eneste dag. Han skulle slåss og kjempe for litteraturen! Han fortalte om Marokko, som ble senere ble sentral i hans første roman.
Vi leste i riksavisene om han og «den nye vinen» og møtte de nye vennene og «Ari Behn», som jeg slett ikke husket ham som. En Ari Behn som definitivt ikke var på hjemmebane når han snakket om Elvis Presley og musikk, for han var mer interessert i historiene om «the king of rock and roll» enn musikken, men som likefullt traff strenger hos mange.
På 2000-tallet har det vært sporadiske møter. Jeg var ikke hans «venn», men fikk, som mange har beskrevet, alltid følelsen av å bli møtt nært og varmt. Siste møte var i oktober, Ari på hjemlige trakter, Galleri Røed på Jeløy. Nå en mann, med gråe hår og sjeldent variert livserfaring, men ennå ikke 50.
Dagen etter skulle hele Norge bli kjent med en sjaman fra California. Ari var like omtenksom og fysisk som før, raus med ord og tid, men litt mer kontrollert? Jeg husker jo også en temperamentsfull forfatter in spe med varierende impulskontroll.
Det er ufattelig og trist at han nå er borte. Jeg kan ikke forestille meg hvordan han må ha følt seg, annet enn at det gjør vondt bare å tenke på det.
Jeg har hørt at Ari Mikael, antakelig i småskolen, skrev opp to livsmål: Å bli forfatter og en Don Juan. Det er mange myter om Don Juan, oppdiktet som han er. Don Juan, omtalt på sitt beste, så skjønnheten i alle kvinner, han elsket dem alle. Andre så en forfører i Don Juan. Ari Mikael kunne ikke forutse hva livet - og døden - skulle bringe ham, men myteløs ble han ikke.
Som 19-åring skrev han slik i Moss Dagblad-artikkelen «Mannen og mytene» som vi snakket så lenge sammen om: «Folk ble opptatt av deres (Bjørneboe og Hemingway) liv og virke, og skapte derfor bilder av dem - som avisene så gjorde til offentlige myter».
Takk for praten, Ari!
