Slurvete om 
kvinner og sakprosa

Det er litt ironisk at Dagsavisen bidrar til å usynliggjøre den samme litteraturen som de etterlyser.

I forrige uke synliggjorde Dagsavisen en mannsdominans i norsk sakprosa, vel å merke innen bokgruppene de definerer som maskuline, nemlig dokumentar, historie, samfunn og kultur. Gerd Elin Stava Sandve har analysert høstlistene og skriver i sin kommentar overbevisende om at de reproduserer gamle kjønnsroller, der kvinnene henvises til å skrive pludrebøker, mens gutta bedriver «seriøs sakprosa». Jørgen Lorentzen mener forlagene utgjør flaskehalsen og etterlyser en bevisst offensiv, om ikke en kvotering, for å heve kvinneandelen.

Saken er viktig og fenomenet reelt, skjønt det nok finnes mer fruktbare forklaringer enn at forlagene sover i timen. Men når Dagsavisen skal underbygge saken med tall, bærer det galt av sted. Avisen gjengir fem forlagslister som skilter med til sammen 27 kvinnelige forfattere. Og av 107 titler totalt fra tolv utvalgte forlag, finner de bare 31 som er skrevet av kvinner. Disse tallene stemmer ikke. Bare med våre åtte titler, drar Spartacus tallet opp til 35. Og da har man ikke engang begynt å telle bøker fra Font, Manifest, Juritzen, Samlaget, Schibsted, Tiden eller Vigmostad & Bjørke.

Den maskuline slagsiden er der fortsatt. Men det er litt ironisk at Dagsavisen her bidrar til å usynliggjøre den samme litteraturen som de etterlyser. For å lette litt på helhetsinntrykket vil jeg derfor trekke fram noen kvinner som ikke kommer med pludrelitteratur i høst: Ebba Drolshagen har intervjuet tyske krigsveteraner om okkupasjonsåra i Norge, Randi Helene Førsund leverer biografi om sagakongen Magnus Berrføtt, Hilde Gunn Slettmo et friskt storverk om Skedsmo kommunes historie og Margit Løyland en bredt anlagt historiebok om hollendertiden i Norge. Vibeke Knoop Rachline fokuserer riktignok på (kvinnen) Eva Joly, men innenfor en tradisjonelt maskulin sjanger som den politiske dokumentaren.

Da får det heller være at en rekke kvinner skriver om kvinnene i radiOrakel og at Linda Eide har valgt å se samfunnet gjennom øynene til mor si.