Statsminister Erna Solberg er tydeligvis uten hemninger når det gjelder å blidgjøre KrF.
Hvis hun ikke hadde lovet KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad forhandlinger om abortloven, hadde dagens regjeringsforhandlinger blitt ført mellom KrF-leder Knut Arild Hareide, Ap-leder Jonas Gahr Støre og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Regjeringen Solberg ville ha vært historie.
Det var først sent i KrFs interne behandling av hvilken politisk side partiet skal tilhøre at det gikk opp for Høyre og Erna Solberg at partileder Knut Arild Hareide kunne få flertall på landsmøtet for sitt forslag om å danne regjering med Ap og Sp. Solberg fyrte da av en salve om at Hareides kamp i eget parti utgjorde en trussel mot demokratiet og hun inviterte nestleder Ropstad til forhandlinger om abortloven.
Statsministerens bruk av abortloven for å sikre statsministertaburetten ble møtt med en storm i opinionen. Det minnet om protestormen mot Høyres kjøpslåing med KrF om legenes reservasjonsrett mot å henvise til abort. Høyre tapte den kampen. Høyre og Ropstad kommer også til å tape denne abortkampen. De blir uansett ikke flertall i Stortinget for å endre abortloven.
Kan hende var det erkjennelsen av at Ropstad ville tape abortsaken under regjeringsforhandlingene, som var grunnen til at statsministeren brukte nyttårstalen til et nytt forsøk på å blidgjøre KrF dagen før forhandlingene startet på Hadeland. Erna Solberg leverte en hyllingstale til barnefamiliene med en sterk oppfordring til landets kvinner om å føde flere barn for «at den norske velferdsmodellen kan videreføres».
Det må være første gang i historien at en statsminister frir så åpenlyst i nyttårstalen til et bestemt politisk parti. NTB skrev i sin omtale at den lignet til forveksling mange av de talene som hvert år blir framført på KrFs landsmøter. Kjell Ingolf Ropstad la da heller ikke skjul på at han var glad for statsministerens tale da han ankom Hadeland. Vi får se om han er like glad når regjeringsforhandlingene er over. Det blir neppe tatt nye store økonomiske løft for barnefamiliene under forhandlingene.
Ved å hylle barnefamiliene tråkket statsministeren samtidig på gruppen av de ufrivillige barnløse, og på de kvinner og menn som velger ikke å få barn. Kanskje var det ikke meningen. Uansett var det lite gjennomtenkt. Verre er likevel statsministerens påstand om at «velferdsmodellen» ikke kan videreføres hvis ikke norske kvinnene føder flere barn. I Solbergs regjeringstid har det bygd seg opp en hær av arbeidsløse på mer enn 100.000 personer. I stedet for å oppfordre til «fødedugnad», som Klassekampen skrev, burde statsministeren skaffe de arbeidsløse jobb.
Og i stedet for å sende ungdom tilbake til Afghanistan, kan de sysselsettes her i landet. Hvis landet mangler arbeidskraft kan det rekrutteres folk fra det nordiske og europeiske arbeidsmarkedet. Til det trenger vi en regjering med en mindre fordomsfull innvandringspolitikk og som sørger for at forholdene på arbeidsplassene blir like gode for utlendinger som for innfødte nordmenn.
Forutsetningen for at unge kvinner skal kunne føde flere barn, er at regjeringen sørger for bedre økonomiske kår for unge par. Samfunnsviteren og likestillingsforkjemperen Helga Hernes sa til Klassekampen at statsministeren har ansvaret for å legge til rette for at unge familier kan få barn. Hernes understreket at det ikke er illegitimt å oppfordre til større familier. Det gir mening sosialpolitisk. Men det var meget uheldig at statsministeren ikke nevnte menn i talen. «Det er kvinner som føder, men menn og kvinner er sammen om et barn.»
Dette likestillingsperspektivet passer ikke i en nyttårstale som er skreddersydd for grasrota i KrF. Likestilling mellom kvinner og menn har aldri hatt en sentral plass i KrFs program. Partiet vil helst at kvinnen skal være hjemme med barna mens mannen jobber. Det er i alle fall tanken med kontantstøtten.