Rykk tilbake til start?

Om krisepakkene kaster penger etter kortsiktige profitører, skrur vi tiden tilbake

Det henger en mørk sky over byggenæringen. Vi vet ikke om det vil regne. Vi vet heller ikke om det blir svalt duskregn, eller et ødeleggende skybrudd.

Den mørke skyen står i kontrast til den lune medvinden vi hadde ved inngangen til 2020. Det var høy aktivitet og stor optimisme blant håndverksbedriftene.

Utfordringen var ikke oppdrag, men kvalifisert arbeidskraft.

For selv om statusen til byggfag de siste årene har vært god og kundene mer bevisste på kvalitet i utførelse enn laveste pris, så velger altfor få å utdanne seg i byggfagene.

Det dramatiske fallet i rekrutteringen begynte i 2009.

Da var det finanskrisen som la en mørk sky over næringen. Det regnet ikke mye på håndverksbedriftene den gang, men bekymringen satte en støkk i rekrutteringen og ungdommen flyktet fra byggfag.

Den gang som nå satt krisepakkene løst, og norsk økonomi kom inn i en jevn konjunkturoppgang. Produksjonen økte og skapte stor etterspørsel etter kompetent arbeidskraft. I påvente av at ungdommen igjen skulle få øynene opp for byggenæringen, var vi prisgitt arbeidsinnvandring.

Europa var utømmelig for villig og billig arbeidskraft. Flere profiterte på lave lønninger og dårlige arbeidsvilkår. Gjennom et godt samarbeid i ulike seriøsitetsprosjekter og politisk vilje med seriøsitetskrav ved anskaffelser, var vi likevel i ferd med å tvinge næringen vekk fra sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

2020 skulle bli et seriøst år. Det året kompetansebedrifter med fast ansatte, faglærte og lærlinger skulle få sin renessanse.

Slik ble det ikke. 13. mars sprengte koronabomben og Norge stengte. Som ofte ved eksplosjoner er det ikke alltid smellet som skremmer mest, men stillheten etterpå. Fra å drukne i henvendelser og forespørsler på oppdrag, ble det dødens stille på telefonen. De gangene den ringer er det kunder som må trekke seg fra prosjekter i frykt for egen økonomi eller smitte.

Igjen vises politisk vilje til å redde norsk økonomi og arbeidsliv.

Det fordeles krisepakker og kontantoverføringer. Likevel skyter ikke tiltakene blink med tanke på å redde kompetansebedriftene som skal føre næringen og fagene videre.

Bedrifter som gjennom praksisfellesskap skaper innovasjonen som bl.a. skal ta oss igjennom det grønne skiftet. Bedrifter som har strukket seg langt i den første fasen av Koronakrisen og holdt hjulene i gang med smittevernstiltak og god omstillingsevne.

Antall permitteringer er nedadgående og behovet for krisehjelp er ikke akutt.

Det som er akutt er nye oppdrag. Privatmarkedet bråbremset 13. mars. Det profesjonelle markedet sitter på gjerdet. Uten nye oppdrag er ordrebøkene tomme etter sommeren.

Da skal offentlige prosjekter redde næringen. Prosjekter der kompetansebedriftene har vært utestengt grunnet lavpriskonkurranse og dumping av oppdrag til bedrifter som i beste fall har «alibilærlinger». Prosjekter der kompetansekravet ikke ligger i faglig utførelse, men i å regne anbud.

Det er kjærkomment at myndighetene stimulerer økonomien gjennom offentlige byggeprosjekter, men de må samtidig forenkle anbudsprosessen, skjerpe kravene og tildelingskriteriene.

Hvis ikke vil den kompetansedrevne delen av byggenæringen nok en gang tape kampen i konkurranse med aktører som har lav pris som eneste definerte kvalitet.

Samtidig med stimulering av offentlige prosjekter, må tiltak rettes mot privatmarkedet.

Da vil krisetiltakene ikke bare treffe blink, men sikre innovasjon, skape arbeidsplasser, opprettholde fagopplæringen og sikre en bærekraftig byggenæring.

Treffsikre tiltak mot privatmarkedet vil sikre arbeidsplasser i lokale håndverksbedrifter, i lokalsamfunnet og den lokale næringskjeden knyttet til byggenæringen.

De vil bidra til å forsere klimapolitiske mål gjennom oppgradering og fornying av bygningsmassen. De vil sikre boligkjøpere gjennom gunstige finansieringsordninger. Ungdom sikres en start på arbeidslivet gjennom lærlingordningen på læringsarenaer som gir kontinuerlig utvikling av fagene.

Lokale håndverksbedrifter er hovedleverandør på gode læringsarenaer.

De produserer ikke bare kvalitets håndverk, men dyktige selvgående og løsningsorienterte fagarbeidere. Fagarbeidere som ser sitt arbeid som en del av en større verdiskapningskjede og viderefører faget til nye generasjoner håndverkere. Krisepakkene må derfor inneholde krav til egne ansatte, faglærte og lærlinger.

Da sikres samfunnets behov for fagkompetanse og vi når målene om en bærekraftig byggenæring.

Om krisepakkene kaster penger etter kortsiktige profitører, skrur vi dessverre tiden tilbake til 2009. Da status og omdømme til bygningsarbeideren var i fritt fall og produksjon ble basert på innleid, ufaglært arbeidskraft. Arbeidslivskriminaliteten blomstret for fullt. Fagene forvitret og som på tidlig 90-tallet, vi mistet en generasjon fagarbeidere.

Vi har fremdeles et land å bygge. Det er politisk ledelse som avgjør om kompetansebedrifter rykker tilbake til start eller frem til Rådhusplassen.