Psykiatrifallet

En gang i tiden trodde jeg at akuttpsykiatriske pasienter får en viss oppfølging. Så feil kan man altså ta. Fem helseministre, femten år og 30 milliarder senere har vi fortsatt skrikende hull i den mest elementære behandlingen av psykisk syke.

2000 ble jeg skrevet ut fra akuttpsykiatrisk ved Ullevål. Frivillig innlagt etter langvarig depresjon som startet samtidig som det store psykiatriløftet i 1999. De siste ukene på avdelingen følte jeg meg positiv etter vellykket elektrosjokk-behandling. Og klok nok til å forstå at jeg behøvde terapi. Vel forlikt med personalet antok jeg at veien til oppfølging etter innleggelse var kort. Der tok jeg grundig feil. Skal du ha oppfølging må du fikse deg selv, og ønsker du psykolog må du selv ringe rundt og krysse fingrene for at noen har mindre enn 3 måneders ventetid. Både leger og personale mente vel, men hadde ingen mulighet til å hjelpe, annet enn ved å åpne døren ut sykehuset og printe ut en liste over terapeuter med kommunal avtale. Jeg hadde ikke råd til privat psykolog, og ringte rundt til de offentlige uten å lykkes. Det ble ingen oppfølging.

Etterslepsplan. Reformen het Opptrappingsplan for psykisk helse, og var fersk da jeg forlot avdelingen i sensommerlyset ved Kirkeveien juli 2000. Derfor kunne jeg kanskje ikke forvente noen oppfølging. Det skulle jo snart bli bedre. Hvilket jeg fikk sjansen til å teste ut noen år senere. For intensjonene var gode, og ingen var uenige i at det psykiske helsevernet var svakt. 24 milliarder over ti år, tusenvis av nye omsorgsboliger, dagsentre og massiv økning i støttekontakter og behandlingstilbud. Ingen kan saklig hevde at opptrappingsplanen var effektløs. Forskningsrådets konkluderte med at mange av de kvantitative målsettingene er innfridd. Men det skulle da virkelig bare mangle. Det psykiske helsevernet i Norge var til de grader akterutseilt og systematisk nedprioritert gjennom årtier. Et massivt løft var det minste man måtte forvente for i det hele tatt komme ajour faglig, materielt og bemanningsmessig. Det kan høres fint ut med milliard-satsing, men i realiteten var det alltid snakk om et etterslep, ikke en opptrapping.

Meningsløs terapi. Selv om jeg ikke fikk oppfølging gikk det psykisk greit en god stund, helt til jeg på nytt opplevde tunge mentale utfordringer i 2003, med ny frivillig innleggelse i 2004 ved Asker og Bærum Sykehus. Igjen var det elektrosjokk som vekket meg opp. Igjen var jeg optimist etter endt behandling. Så hvordan hadde fem år med opptrappingsplan bøtet på manglende oppfølging? Vel, denne gangen fantes det faktisk et tilbud. Jeg fikk beskjed om å henvende meg til mitt Distriktpsykiatriske senter (DPS). Godt, tenkte jeg, da skulle jeg få profesjonelle terapeutiske oppfølgingen. Å nei da, DPS-en hadde ingen tilgjengelige psykologer, så de ga meg en sosionom å snakke med. Forutsigbart nok en meningsløs opplevelse med null terapeutisk innhold. Vantro droppet jeg tilbudet etter to ganger og forsøkte meg med ny ringerunde etter psykolog. Igjen uten hell. Igjen uten oppfølging. Men jeg skulle dessverre få ennå en sjanse til å teste systemet, da jeg ble syk i 2005. Da jeg forlot akuttpsykiatrisk ved Lovisenberg våren 2006 hadde jeg flaks. Jeg kom over en psykolog med hull i pasientlisten. Det er neppe tilfeldig at terapi bidro til at det ikke har blitt noen ny innleggelse.

Mislykket reform. Min historie er selvsagt kun en av mange, og viser kun et lite utsnitt av psykiatriens mange irrganger. Men den forteller noe viktig om psykiatriens mangler. Reformen stoppet i 2008, og hadde en rent tallmessig effekt. Det er bra, for det har styrket infrastrukturen i det psykiske helsevernet. Men når det kommer til det som betyr mest, de psykisk sykes velferd, konkluderer Forskningsrådet ganske enkelt med at psykiatriløftet har vært mislykket.: «Våre analyser tyder på at det ikke er skjedd vesentlige bedringer i levekårene for psykisk syke i løpet av Opptrappingsperioden, slik en kanskje kunne forvente ut fra Opptrappingsplanens satsinger ... » Gjennom reformen har det sittet fem helseministre: Dagfinn Høybråten, Tore Tønne, Ansgar Gabrielsen, Sylvia Brustad og Bjarne Håkon Hanssen. De må alle dele ansvaret for at reformen bommet på sentrale områder. For vi lever fortsatt i et land der psykiatrien ikke makter å følge opp de mest åpenbare brukerne. Et land der psykologer er et luksusgode for de med tid og penger.

Kilder: NIBR, Forskningsrådet, SNL, Odin.dep.no, SINTEF.

Teksten er hentet fra skribentens faste spalte i Tidsskriftet Sykepleien.