Om likeverd og søsterskap

Vi transpersoner, vi transkvinner, står med utstrakt hånd. Hør oss. Se oss.

Den norske debatten om transpersoner – hvem de er, hva slags intensjoner som ligger bak det de gjør, og hvilke rettigheter de skal få lov til å ha – fortsetter å rase, og jeg kan ikke lenger sitte stille og se på.

Jeg heter Miriam og jeg er en av dem: Jeg er transkvinne.

Selv om jeg har bodd i Sør-Afrika siden jeg kom ut av skapet som trans i 2017, har jeg fulgt nøye med på situasjonen for transpersoner i Norge de siste årene.

Jeg har lenge følt at det ville være sunt å tilføre den norske debatten et utenfra-perspektiv. Jeg skriver denne kronikken som nordmann bosatt i utlandet, som forkjemper for likeverd og like muligheter for alle, og – ikke minst – som stolt kvinne og transperson.

Det sies at en kvinne blir drept i Sør-Afrika i gjennomsnitt hver tredje time, og mørkhudede skeive kvinner er spesielt utsatt for både voldtekt og drap.

Søndag 5. januar 2020, knapt en uke inn i det nye året, ble Nare Mphela, transkvinne og menneskerettighetsaktivist, funnet død og lemlestet nær byen Mokopane i Limpopo-provinsen nord i landet.

Til tross for den vanskelige situasjonen fortsetter Sør-Afrikas kvinner og skeive å kjempe for retten til å eksistere og til å leve gode liv som mennesker likeverdige med resten av befolkningen.

I 2018 deltok jeg i #TheTotalShutdown, en landsdekkende tverrpolitisk demonstrasjon til støtte for kvinner som har opplevd kjønnsbasert vold, og til minne om alle dem som hadde mistet livet på grunn av slik vold.

Demonstrasjonstoget i Cape Town var åpent for alle kvinner og kjønnsnormbrytende personer, og jeg ble tatt imot med åpne armer i kampen for menneskeverd og mot hat, på lik linje med to hundre andre demonstranter på tvers av alder, klasse, legning, språk og hudfarge.

Budskapet jeg tok til meg var at jeg, som transkvinne, var en naturlig og selvfølgelig del av kvinnebevegelsen.

Jeg kjenner flere, både i Norge og Sør-Afrika, som har vært utsatt for vold og overgrep. Mennesker som står meg nær.

Det gjør meg derfor ikke bare trist, men sint, når skribenter i Norge får spalteplass i riksdekkende media til å komme med antydninger om at alle transkvinner – sånne som meg – er potensielle overgripere, og dermed farlige, kun i kraft av å være transkvinner.

Jeg blir oppriktig forundret når jeg leser påstander om at transpersoner er motivert av å fremme en politisk ideologi, når det jeg ønsker aller mest bare er å få leve livet mitt i fred. Og det gjør vondt å se hvordan dette debattklimaet påvirker det norske transmiljøet.

Det gjør vondt å se hvordan transkvinner velger å tie stille framfor å ta plass og utfordre de ufunderte og til tider temmelig grove påstandene som stadig slenges ut om oss. Det gjør vondt, men dessverre forstår jeg det så altfor godt.

Hvis vi klarer å bygge søsterskap og solidaritet i Sør-Afrika – landet som blant annet har verdens høyeste økonomiske ulikhet og hvor rasesegregering var lovpålagt fram til 1994 – hvorfor er det da slik at visse små, men høylytte deler av kvinnebevegelsen i Norge fremdeles ser ut til å henge etter når det gjelder aksept og inkludering av annerledeshet?

Det har vært tungt å se hvordan dedikerte aktivister og gode medmennesker som Christine Marie Jentoft er blitt karikert, svertet og misforstått med vilje. Aller mest skuffende er det at angrepene kommer fra folk som burde vært på lag med oss. Når disse skribentene roper høyt om at kvinner er truet, da tenker jeg: Ja!

Så la oss kjempe sammen for en verden der alle kvinner, cis som trans, ja, alle mennesker kan leve gode og meningsfulle liv uten frykt, med alle muligheter åpne. Men i stedet for å se på transpersoner som naturlige allierte, skyver disse skribentene oss vekk og framstiller oss som fiender.

Ideen om en interessekonflikt mellom cis- og transkvinner er grunnløs. Selvfølgelig er det utfordringer ciskvinner har som transkvinner ikke har, og omvendt.

Noe annet er det heller ingen transkvinner som seriøst har påstått. I det store og hele er utfordringene våre som kvinner imidlertid de samme, for blir man lest som kvinne av samfunnet rundt så blir man også behandlet deretter. Hvorfor er det da så vanskelig for enkelte å inkludere oss, når kampen vår i all hovedsak er lik?

Hvorfor er det så vanskelig for enkelte å ta oss alvorlig og akseptere oss for det vi sier – det vi vet – at vi er? Hva tjener det kvinnebevegelsen at noen små fraksjoner kaster bort tid og krefter på å kjempe mot en gruppe kvinner som aller helst ønsker å bidra i en felles kamp for en bedre verden?

Vi transpersoner, vi transkvinner, står med utstrakt hånd. Hør oss. Se oss. Stå sammen med oss for likeverd og søsterskap.