Når tilliten svikter

En omfattende granskning er gjennomført. 22.juli-kommisjonens grundige arbeid og solide rapport vil få store konsekvenser. Rapportens innhold har satt tilliten på alvorlig prøve når det gjelder befolkningens tillit til egne myndigheter, politikere og politiet.

I gjennomføringen av rettssaken mot massedrapsmannen og den ansvarlige for terroren, kom rettsapparatet alt i alt relativt godt ut av det, selv om rettspsykiatrien ble kraftig vingestekket. 22-juli-kommisjonens rapport har på sin side fått og vil få følger for det resterende maktapparatet: statsminister, regjering, departementer, politi og sikkerhetstjeneste.

Rapporten som ble offentliggjort 13.august, ga en knusende kritikk av ansvarlige instanser. Reaksjonene har ikke latt vente på seg.

Gjennomgangstonen i mediene etter offentliggjøringen av rapporten, er at norske myndigheter sviktet da det gjaldt som aller mest og nasjonen ble stilt på sin alvorligste prøve i etterkrigshistorien.

Leder av 22.juli-kommisjonen, Alexandra Bech Gjørv, mener flere myndighetsorganer haransvarfor at mye gikk galtden fatale dagen. Og, mye gikk fryktelig galt.

Vi vet nå at dersom Fornyingsdepartementet hadde tattansvarfor å sikre Grubbegata, kunne flere liv vært spart. Gaten ble besluttet stengt ni måneder før22.juli-angrepet, men var fortsatt åpen slik at terroristen og massemorderen uforhindret kunne parkere varebilen så nært regjeringsbygningen som det var mulig å komme.

Etter sprengningen av regjeringskvartalet kjørte Breivik på vei til Utøya og passerte flere politibiler som kunne ha stoppet ham hvis de hadde hatt fått beskrivelse og registreringsnummer på kjøretøyet. Det er kjent at et vitne hadde ringt inn til politiet. En mann som så Breivik sette seg inn i varebilen og kjøre mot kjøreretningen i Møllergata, ringte politiet klokken 15.34. Informasjon om hvordan gjerningsmannen så ut og registreringsnummeret på bilen han kjørte, ble imidlertid liggende på et skrivebord i 20 minutter før noen ringte tilbake til tipseren. Ifølge kommisjonen tok det to timer før opplysningene ble lest ut på Oslo-politiets eget samband. Flere grove og livsavgjørende feil ble begått, ikke minst i forbindelse med politiets utrykning til Utøya (forsinkelser, lokaliseringsproblemer, på vei til feil øy osv. osv).

Som en hovedregel, hvis noe gjennomgripende svikter og nasjonen utsettes for angrep, vil det være rimelig å hevde atansvaretbefinner seg på øverste myndighetsnivå. Detfremste ansvaret har utvilsomt landets statsminister. Jens Stoltenberg som har flertall i Stortinget og dermed makten til å bli, har selv sagt at han erkjenneransvaretfor konsekvensene av22. juli.

Tidligere statsminister Kåre Willoch var raskt ute etter 22.juli-kommisjonens fremleggelse av rapporten og mente statsminister Jens Stoltenberg måtte taansvaretfor manglende terrorberedskap og gå av.

Opposisjonen i Stortinget med Høyreleder Erna Solberg og Fremskrittspartileder Siv jensen, var av samme oppfatning. Norges største avis, Verdens Gang, krevde statsministerens avgang på et fat med fete typer og utbasunerte på lederplass at Stoltenberg burde ha ”anstendighet til å gå av”. Men vil Stoltenbergs eventuelle avgang løse noe som helst? Er det ikke for enkelt bare å forlate skuta? Er det og ”å ta ansvar”? Er det tillitsvekkende?

Tilliter en grunnleggende forutsetning for lederskap i politikk, forvaltning og næringslivet. Utentilliter man regelrett ubrukelig som leder. Kanskje handler det i første rekke om et komplementært forhold: Tillit handler derfor om å ta ansvar, ikke minst i kritiske øyeblikk, og gjennom å vise at man tar ansvar, bygges tillit. Vil ikke det beste på lang sikt være å vise at man faktisk ikke gikk fra ansvaret, men ble på sin post?

Uten at jeg har noen som helst muligheter for å trenge inn i statsminister Jens Stoltenbergs hode, tror jeg det er omtrent slik han resonnerer. Det handler om å stå løpet ut i selv de vanskeligste situasjonene, og gjennom det vise ansvar og lederskap. Statsministerens beslutning om ikke å gå av, i hvert fall foreløpig, synes dessuten å ha en viss porsjon oppslutning. To meningsmålinger rett etter offentliggjøringen av 22.juli-rapporten, viste at et solid flertall mener Stoltenberg bør fortsette.