Debatt

Når staten er den største bølla

Y-blokkas skjebne er et symptom på at staten blir stadig mer autoritær.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I et liberalt demokrati har staten legitimitet gjennom å beskytte enkeltindivider og fellesverdier.

I det siste har vi sett en lang rekke av eksempler på at staten gjør det stikk motsatte, og bruker sin uproporsjonalt store makt til å trakassere sårbare enkeltmennesker, til å rasere uerstattelig verdensarv, og ved unnfallenhet å sette vår felles fremtid på spill.

Det er ikke lett for noen å hevde urett når staten bruker sin massive juridiske kraft til å drive tvilsom juridisk akrobatikk.

I saken om Y-blokka er det ingen som blir ulovlig fengslet, kastet ut av landet eller drukner i et stigende hav, men saken viser at staten er både arrogant og kunnskapsløs, som med ansiktsløse byråkrater i en beskyttet atmosfære former sin egen virkelighet.

Realiteten er at både argumentet om sikkerhet og samlokalisering er i endring – noe departementet selv fastslår i sin budsjettproposisjon i september, men prestisjen i å rive Y-blokka ser ut til fullstendig å ha låst seg i saken.

Les også: Erna Solberg vil ikke snu om Y-blokka

Staten har, helt unødvendig, valgt å gjennomføre en prosess med en statlig reguleringsplan, som gjør at ingen andre kan klage eller påvirke utfallet.

Intensjonene med statlige planer er å kunne gripe konstruktivt inn i konfliktfylte prosesser, og ikke å eliminere kritikk eller tilsidesette demokratiske og faglige prosesser.

Det betyr at det hele starter i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og det hele ender i samme departement – der det konsekvent og gjentagende vurderes at departementet har, og har hatt, rett i alle henseende.

At de myndigheter som bestemmer i alle andre reguleringssaker; Riksantikvaren, Plan- og bygningsetaten og Fylkesmannen, i svært sterke ordelag har sagt at Y-blokka må vernes, burde påkalt en viss ydmykhet og omtenksomhet i departementet, men alle kommentarer og beslutninger har bekreftet det motsatte.

I en NOU som ble laget i 2002, fordi staten siden tidlig på 1900-tallet har vist at den ikke har vilje eller evne til å ta vare på verneverdige offentlige bygg, slås det ettertrykkelig fast at; «det har stor betydning at staten går foran som et godt eksempel når staten også er i posisjon til å pålegge andre krav og restriksjoner».

Dette burde være så selvsagt at det ikke skulle være nødvendig å påpeke, men beviser nå i full offentlighet sin gyldighet.

Når i tillegg bygget og kunsten er på internasjonale kulturorganisasjoners lister over de viktigste og mest truede kulturminner vi har – har staten igjen bekreftet sin usivilisatoriske ideologi.

I et møte med statsråd Monica Mæland i november sa hun tydelig at det eneste som kunne endre departementets beslutning, var et rettslig vedtak. Nå har Statsbygg, som er statens utøvende kraft, gjort alle forberedelser til rivning, og kan iverksette arbeidet så snart de vil – og alt tyder på at det vil gå raskt.

Sakens alvor og betydning er ettertrykkelig fastslått nasjonalt og internasjonalt, og viser at dette vil bli en av norgeshistoriens aller største rive-feilgrep.

På det grunnlaget burde departementet være så ydmyke at de faktisk lot saken prøves rettslig.

Vi er sterkt uenige i både form og konklusjoner på den egenevalueringen departementet har drevet så langt, og det eneste riktige å gjøre nå, er derfor å la en nøytral part gjennomgå alle sider ved saken.

Det ville være en seier for demokratiet og maktfordelingsprinsippet om departementet innrømmet denne muligheten – uten igjen å stille krav til motparten om milliarder i erstatning.

I motsatt fall er det all grunn til bekymring for økende statlig brutalisme, og den presedens saken kan danne for håndtering av kulturminner i fremtidige reguleringssaker.

Mer fra: Debatt