Jeg har aldri sagt at jeg er stolt over å være norsk. Hvordan kan man være stolt over noe man ikke har oppnådd ved egen fortjeneste? Imidlertid har jeg følt sterkt på mine norske røtter og en glede og takknemlighet over å bo i et land hvor jeg har alle muligheter. I det siste har den gleden glidd mer over i skamfølelse over å leve i en nasjon hvor man på statlig nivå ser bort ifra både FNs menneskerettighetserklæring og konvensjon for barns rettigheter, begge ratifisert av Norge (uten reservasjon), for ikke å snakke om allmenn rettsoppfatning og medmenneskelighet.
Tre saker har bidratt sterkt til dette:
1. Mahad-saken. Ung gutt lærer seg norsk, tar utdanning, får jobb og betaler skatt. Det holder ikke får staten Norge. Etter 16 antall år skal han ut på grunn av UDI mener det bevist at han løy om fødested da han ankom landet. Ved skattesvik får man tilgivelse og foreldelse for løgn etter 10 år, mens en 14-åring som muligens har tydd til en nødløgn for å skaffe seg en framtid aldri tilgis. Muligens opptrer Norge her i strid om internasjonale konvensjoner, som sier at det ikke er lov å gjøre en person statsløs.
2. Familie på 12 mister statsborgerskapet etter 27 år i Norge. Norske statsborgere født og oppvokst i Norge skal heller ikke føle seg trygge. Dersom bestemor løy om fødeland ved ankomst til Norge, skal du også ut. På hvilke andre områder tillater vi kollektiv straff? Hvilket budskap sender vi ut til borgere med innvandrerbakgrunn med disse sakene? At du aldri kan bli norsk nok. At fedrenes og mødrenes eventuelle synder kan hjemsøke deg. Og hvilke følger vil dette få for integrering av barn og unge med innvandrerbakgrunn? I debatten i kjølvannet av forslag til vedtaket om boområder i det danske folketinget, ble det påpekt at barn med innvandrerbakgrunn som føler seg danske, endrer holdning i tenårene. Da er de blitt pakistanske, bosniske, somaliske osv. Og hvorfor føle tilhørighet til et land, hvis stat signaliserer at du aldri kan bli dansk/norsk nok.
3. Nylig ble Leila Bayat sendt tilbake til Iran til en usikker skjebne. Leila hevder at hun er dømt til 80 piskeslag for å ha drukket alkohol. UNE mener at saken er fabrikkert. Leilas 12 år gamle sønn og samboer har opphold i Norge. Norge ser glatt bort ifra barnets beste. FNs konvensjon for barns rettigheter, artikkel 9.1 sier at « Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter […] beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Dette er ikke første gang norske myndigheter tar foreldre fra barna. Man kan bare tenke seg hvilken belastning barna påføres og hvilke ressurser som må brukes på å hjelpe disse barna videre. Et ikke så lite bidrag til FrPs innvandringsregnskap.
Folk flest undres over at innvandrere som gjør alt de kan for å bli integrert, skape seg en fremtid og bidra til det norske samfunnet sendes ut, ofte etter lemfeldig saksbehandling hvor UDI/UNE ser bort ifra bevis de ikke selv har fremskaffet, når de er til fordel for innvandreren. Det går på tvers av folk flests rettsoppfatning og bryter med internasjonale konvensjoner Norge har ratifisert. Folk flest undres også over hvordan den norske stat taler med to tunger: Innvandrere har en plikt til å lære språk og integrere seg. Samtidig setter man i gang tiltak som gjør at de må leve i frykt for å bli sendt ut til tross for at statsborgerskap er innvilget. Det er skremmende å tenke på hvordan denne politikken påvirker barn og unge med innvandrerbakgrunn. Folk flest bryr seg ikke om hvor folk flest er født, så lenge de lever i henhold til lover og regler. Mange av oss undres over hvordan man kan leve med å trekke opp stigen etter seg: Vi som var så heldige å bli født med alle muligheter og rettigheter. Med hvilken rett kan vi nekte andre lovlydige borgere det samme? I disse dager har gleden og takknemligheten over å være norsk, glidd over i en besk bismak med sterkt innslag av skam.