Mindre åpenhet

Regjeringen gir ikke innsyn i alle utredninger i tilknytning til trygdeskandalen.

For 20 år siden fremhevet den første Ytringsfrihetskommisjonen, ledet av historikeren Francis Sejersted, sammenhengen mellom åpenhet og tillit. Kommisjonen viste til at det ikke er noen «motsetning mellom en effektiv forvaltning og åpenhet, idet effektiv forvaltning er avhengig av tillit hos dem det skaltes og forvaltes med.» Da trygdeskandalen ble oppdaget i oktober i 2019, var det grunn til å forvente åpenhet, ikke minst fordi arbeids- og sosialministeren erkjente at skandalen hadde svekket «tilliten til offentlige myndigheter og rettsapparatet».

Ett år senere er dessverre fasiten i opprydningsarbeidet at det har blitt mindre åpenhet.

Les også: Trygdeskandalen: – Dette er et av de sporene som peker på regjeringens egentlige ansvar

Da Stortinget behandlet trygdeskandalen første gang, vinteren 2019–2020, ba kontroll- og konstitusjonskomiteen om innsyn i et møtereferat og en juridisk tolkningsuttalelse fra Regjeringsadvokaten. Begjæringene ble avslått. Nå i høst skal trygdeskandalen igjen opp i Stortinget. Nå er det rapporten fra det regjeringsoppnevnte granskningsutvalget som skal behandles. Flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen har igjen bedt om innsyn, i en utredning fra 2014 med tittelen «Eksport av velferdsytelser».

Regjeringen opplyste ikke selv om denne utredningen da Stortinget forrige gang behandlet saken.

Utredningen fra 2014 ble først kjent da den ble omtalt av det regjeringsoppnevnte granskningsutvalget. Ifølge granskningsrapporten har utredningen kapitler om henholdsvis syke-, pleie- og arbeidsavklaringspenger – de ytelsene som trygdeskandalen handler om. I hvert av disse kapitlene «understrekes at krav om faktisk opphold i Norge ikke kan gjøres gjeldende i EØS.»

Det som er gjengitt fra 2014-utredningen indikerer at departementet allerede i 2014 hadde fått vurdert og klarlagt at krav om faktisk opphold i Norge ikke kunne gjøres gjeldende som vilkår for å motta visse ytelser.

Dette var altså fem år før påtalemyndigheten, domstolene og offentligheten fikk denne kunnskapen.

Les også: Lundteigen: – Helt uvirkelig at granskingsutvalget ikke har funnet årsaken som kan forklare trygdeskandalen (+)

I mellomtiden har Nav praktisert nettopp et slikt krav om faktisk opphold i Norge, med til dels svært alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner. Hvordan kunne departementet akseptere en slik praksis, dersom det allerede i 2014 var klart at krav om faktisk opphold i Norge ikke kunne gjøres gjeldende i EØS? Hva gjorde departementet med kunnskapen de fikk gjennom utredningen? Utredningen er sentral for å forstå departementets kunnskap og rolle.

Grunnloven forutsetter at Stortinget skal ha mulighet til å kontrollere regjeringen. I trygdeskandalen innebærer det å undersøke hva slags ansvar regjeringen har for at flere tusen mennesker urettmessig fikk store tilbakebetalingskrav og at noen også ble urettmessig anmeldt, tiltalt, dømt og straffet. Når regjeringen ikke gir Stortinget tilgang til dokumenter som kunne kastet lys over regjeringens ansvar, er det et alvorlig problem for Stortingets kontrollfunksjon.

Så hvordan begrunnes hemmeligholdet?

Da kontroll- og konstitusjonskomiteen gjennomførte høringer i saken 10. januar 2020, viste statsminister Erna Solberg blant annet til «den praksis som alle regjeringer før oss har fulgt».

Samme dag, bare noen timer før høringen av statsministeren hadde regjeringsadvokat Fredrik Sejersted et leserinnlegg i Aftenposten hvor han skrev at så langt han kjente til har det «aldri forekommet at noen regjering har overlevert» interne advokatråd til Stortinget.

Les også: Trygdeskandalen: Marianne vet ikke om hun blir frikjent før hun dør (+)

Statsministerens og regjeringsadvokatens utsagn om praksis var imidlertid ikke riktige. Gjennom 1900-tallet har skiftende regjeringer vist åpenhet i saker hvor det har vært mistanker om at styringssvikt har fått alvorlige konsekvenser for statens interesser eller enkeltpersoner.

I etterkant av bl.a. Norges okkupasjon av Øst-Grønland (1933), Tysklands okkupasjon av Norge (1940–1945), Kings-Bay ulykken (1963), Reksten-saken (1988) og Bankkrisen (1998) har ulike regjeringer stilt en rekke interne notater til disposisjon for Stortinget (og offentligheten). I flere av sakene gjaldt dette også interne møtereferat, utredninger, og juridiske vurderinger og råd forfattet av daværende regjeringsadvokater.

Ytringsfrihetskommisjonen ga en sterkt prinsipiell begrunnelse for åpenhet.

Den fremhevet at frihetsfølelsen i et demokratisk samfunn «er avhengig av at man har innsikt i de krefter og prosesser som former de ytre betingelser for våre liv. Det å stille til skue prosesser og begrunnelser er altså en like grunnleggende forpliktelse hos dem med makt og myndighet som det å sørge for en effektiv forvaltning.»

Les også: Jussprofessor mener regjeringen har sluppet for billig unna i trygdeskandalen (+)

Opprydningen etter trygdeskandalen kunne blitt et skoleeksempel på hvordan alle steiner ble snudd, ved å gi tilgang til alle relevante dokumenter.

Det kunne gitt mer innsikt i de «krefter og prosesser» som former de rettslige rammene for våre liv, og dermed også gitt grunnlag for å gjenoppbygge tilliten til myndighetene. I stedet er saken i ferd med å bli et dårlig eksempel, der relevante dokumenter beholdes bak lukkede dører.

Det å styrke allmenhetens tilgang på informasjon om premissene for myndighetens maktutøvelse har vært en av de viktigste demokratiske utviklingslinjene etter andre verdenskrig. Det viser seg ikke bare i praksis, men også i rettsreglene. Friheten til å motta opplysninger uten inngrep av offentlig myndighet ble beskyttet av artikkel 10 i EMK i 1950. Norges første offentlighetslov ble vedtatt i 1970. I 2004 fikk Grunnloven § 100 et nytt femte ledd, som grunnlovsfestet retten til innsyn i statens og kommunenes dokumenter.

I opprydningsarbeidet etter trygdeskandalen har Regjeringen Solberg slått inn på en ny kurs: mindre åpenhet, mer hemmelighold. Det lover dårlig for ytringsfriheten, demokratiet og tilliten til offentlige myndigheter.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.