Vide fullmaktslover er ikke ofte brukt her i landet. Dette er derfor en historisk lov til bruk i en helt ekstraordinær vanskelig tid for landet.
En fullmaktslov bør vedtas enstemmig. Hvis ikke mister den mye av sin legitimitet. Det er veldig bra at Stortinget ble enig om den endelige utformingen av loven. Spesielt har saksordføreren, Jonas Gahr Støre (Ap), gjort en kjempejobb med å bringe lederne for alle de ni partiene sammen.
Regjeringen har bidratt til enigheten med å tilpasse seg på en smidig måte Stortingets krav til loven.
Med denne loven har regjeringen fått en utvidet mulighet til å endre lover og regler uten å gå den normale veien om Stortinget. Dermed er en grunnpilar i vårt demokrati satt i spill. Men bare tilsynelatende og for en kort tid. Stortinget har rammet loven inn med så mange forbehold og forutsetninger at den står fjellstøtt på demokratiets grunn.
«Dette er ikke et forsøk på statskupp. Det er et forsøk på å få hverdagen til folk å fungere», sa satsminister Erna Solberg da loven var i havn.
Ingen har vært i tvil om at statsministeren har hatt de beste intensjoner med denne loven. Det var et åpenbart behov for den. De arbeidsledige må få pengene sine. Bedritene må få utbetalt den støtten Stortinget har vedtatt. Lover og regler som kan hindre dette, må fjernes raskt og effektivt.
Det har hendt før at regjeringen og Stortinget har jobbet på høygir for å få en lov hurtig på plass. Det skjedde blant annet under flyktningkrisen. Faren er at regjeringen kan trå feil når den vil fravike normal lovbehandling. Det hadde tydeligvis gått litt for fort i svingene da regjeringen la fram sitt første utkast til fullmaktslov. Man skulle nesten tro at regjeringen hadde hatt beredskapslovene fra 1950 i tankene.
I en slik situasjon er det avgjørende at landet har et våkent storting som kan plukke vekk lovtekster som ikke klart og tydelig er innenfor Grunnloven, menneskerettighetene og andre åpenbare demokratiske rettigheter for borgerne.