En strek i sanden

I forrige uke kunne vi følge de siste skandalene fra amerikansk politikk direkte.

Riksrettshøringene, der Representantenes hus skal avgjøre om de vil stille president Donald Trump for riksrett, har gitt oss innblikk i en vanvittig politisk ledelse: Tilbakeholding av lovlig bevilgede midler; utpressing; hemmelige kanaler for offisielle samtaler, for å nevne noe.

På toppen av det hele kommer en president som på Twitter truer de som vitner mot ham – live, samtidig som de snakker til den folkevalgte forsamlingen.

Har det kommet fram noe genuint nytt under høringene? Ikke egentlig. Detaljene er nye, og flere aktører har levert sterke og sjokkerende vitnemål.

Det er likevel ingen nyhet at USAs 45. president er en løgner og manipulator som ikke skyr noe middel for å få viljen sin.

Vil høringen og en eventuell riksrettsprosess føre til politisk endring, som i at Trump må forlate embetet? Sannsynligvis ikke.

Det vil kreve to tredjedels flertall i Senatet for å fradømme Trump embetet. Selv om en hel verden nå får høre sjokkerende detaljer fra livet i Det hvite hus, er det lite som tyder på at republikanerne vil være med på å kaste ham ut.

Det kan virke som om republikanerne har gitt opp å forsvare presidentens handlinger, og i stedet spyr ut konspirasjonsteorier for å svekke motparten.

Denne taktikken tjener en viktig funksjon. Rundt 40 prosent av velgerne støtter Trump, tilsynelatende i tykt og tynt. Ville påstander om demokratene og alternative forklaringer om virkeligheten skal bidra til å holde disse velgerne i folden.

Tanken bak er kynisk: Så lenge mange nok velgere ikke gir opp Trump, spiller det ingen rolle hvordan han oppfører seg.

Selv om sirkuset trolig fisler bort i ingenting og kanskje slår tilbake på presidentens motstandere, støtter vi demokratene i at det var riktig å sette ned riksrettshøringen, og vi støtter dem når de nå trolig krever riksrett.

Trump og hans administrasjon respekterer ikke demokratiske spilleregler, og Donald Trump er uegnet som president.

Da får heller taktikkeri vike. Ett sted må grensa gå for hva en folkevalgt kan gjøre. Det er den grensa demokratene nå har trukket opp.