Framtida er fornybar. Det er et slagord og en klisjé, men det er også en sannhet.
Dersom verden skal unngå en farlig temperaturøkning over 1,5 grader celsius, slik Parisavtalen slår fast, kan vi ikke fortsette å slippe ut klimagasser. Framtidas energi må komme fra andre kilder enn kull, olje og gass. Den må komme fra sol, vann og vind.
Dette er alvorlig for norsk økonomi og norske arbeidsplasser, som er så avhengige av petroleumssektoren. Det er mulig å møte utfordringen på to ulike måter: Enten ved å tviholde på gamle løsninger og nekte å gi slipp på olja. Eller ved å omstille seg, aller helst på en måte som gjør at vår fantastiske kompetanse fra over femti år med olje- og gassvirksomhet kan overføres til annen energiproduksjon.
Mandag lanserte Menon Analytics en rapport om hvilke muligheter som ligger i flytende havvind: Opptil 128.000 årsverk og 117 milliarder kroner i løpet av 30 år.
Men da må det satses. Nå. Harald Solberg i Rederiforbundet, en av oppdragsgiverne bak analysen, peker på at Norge allerede har gått glipp av muligheten til å ligge i front når det gjelder bunnfast havvind og landvind.
Derfor trenger vi en omfattende og nytenkende strategi. Å satse tungt på havvind vil være en klok investering. Vi trenger en regjering som ser mulighetene, som tør å subsidiere en næring i startfasen, og som har andre svar på framtidas utfordringer enn utdatert oljenostalgi.
Vi trenger en fagbevegelse som tar konsekvensen av at det er i medlemmenes interesse å satse på omstilling, ikke å klamre seg til gårsdagen.
Muligheten til å være verdensledende innen havvind kommer ikke til å bli liggende ubrukt i veldig lang tid. Griper ikke Norge den, vil andre forsyne seg.
Som en av verdens fremste energinasjoner bør vi se det opplagte i at mye av det vi skal leve av etter oljen, er andre typer energi. For en offshore- og havnasjon som Norge er store, flytende havvindparker en selvsagt satsing.
