Kristne konflikt- og krigshissere

Millioner av kristne verden over som helhjertet og uforbeholdent støtter Israels politikk i Midtøsten, bidrar til å vedlikeholde og forsterke den israelske konfrontasjons og aggresjonslinjen mot palestinerne. Støtten, spesielt til uforsonlige høyrekrefter i israelsk politikk, bidrar til å øke konfliktnivået og fremmer hat fremfor forsoning. Slik undergraves den israelske fredsbevegelsen og innsatsen til israelske jøder som har et oppriktig ønske om fred og som utrettelig arbeider for dialog med palestinerne.

Kristensionismen er en teologisk og politisk bevegelse som støtter de mest ekstreme og nasjonalistiske aspektene og posisjonene i sionismen. Med utgangspunkt i forestillingen om at bibelen er Guds uforanderlige og autoritative ord, oppfordrer kristne religiøse ledere sine tilhengere og trosfeller til å forsvare Israel kritikkløst. Sterk anti-islamsk retorikk ledsages av en lovprising av ”Guds utvalgte folk”.

Kristensionismen har sitt opphav i troen på at de katastrofale beretningene i bibelen, nærmere bestemt i åpenbaringen, bokstavelig talt er profetier om menneskehetens endelige skjebne. For kristensionistene er apokalypsen et nødvendig forspill for Jesus sin andre gjenkomst. Tilhengere av denne apokalypsetroen, fremstiller bibelens profetier og åpenbaringen som en moderne krig mellom de onde og de gode og hvor det endelige oppgjøret finner sted i Midtøsten. Det er en apokalyptisk forventning om en altomfattende krig som et sentralt element i oppfyllelsen av de bibelske profetiene.

I sitt blinde forsvar for israelsk militær aggresjon og okkupasjon, fremsetter kristensionistene en konspiratorisk hypotese om at verden er imot Israel. Misbruk av beskyldninger om antisemittisme har i denne forbindelse, lenge vært en strategi fra sionistiske nasjonalister og kristensionister for å stemple og stanse enhver kritikk (uansett hvor legitim kritikken måtte være) mot Israels rolle som militær- og okkupasjonsmakt. Det er en strategi som fører til at det begrepslige innholdet i antisemittismen over tid relativiseres og blir utflytende.

Kritikk mot israelsk politikk og militære ”kampanjer”, er ikke ensbetydende med antisemittisme. Heller ikke er den anti-sionistiske posisjonen, det å være imot den israelske statsdannelsen, ensbetydende med å være jødehater. Det skader den reelle kampen mot rasisme og antisemittisme når enhver som uttaler seg kritisk mot Israelsk politikk, risikerer å bli mistenkeliggjort eller stemplet som antisemitt og jødehater.

For kristensionistene har Israels rolle som militær- og okkupasjonsmakt en høyere misjon. Brudd på menneskerettigheter og krigsforbrytelser, fremstilles som forsvar for den vestlige sivilisasjonen. Det er en systematisk måte å omskrive den brutale virkeligheten på. Den israelske staten og militærmakten, blir forsøkt renvasket og fremstilles i stedet kategorisk som en heroisk forsvarer for den vestlige sivilisasjonen og kristenheten mot det islamske ”barbariet”.

Kristensionismen er troen på at paradiset er oppnåelig for kristne bare hvis jødene kontrollerer Det hellige land. Ifølge kristensionistene er Israel i konstant fare, truet av terrorister og terrorisme på alle kanter, svertet av arabisk og islamsk propaganda og utsatt for antisemittisme i Vesten og Europa. Det finnes ingen tvil om at Israel til en viss grad er truet og at reell antisemittisme er utbredt, men trusselbildet blir gjerne kraftig overdimensjonert og beskyldningene om antisemittisme sitter svært så løst. Det snakkes heller ikke noe om at truslene mot Israel muligens kan ha en viss sammenheng med den israelske politikken, okkupasjonen og bruk av militærmakt.

Høyreradikale antiislamister av ulike avskygninger med en sekulær agenda og kristensionistene, synes å ha funnet hverandre i støtten til Israel og en felles kamp mot den islamske og arabiske verden. Det er et bredt spekter av religiøse, politiske og sekulære antiislamske krefter bestående av enkeltpersoner og mer eller mindre organiserte grupper. Antiislamistene ser konfrontasjon og krig som eneste utvei. Forsøk på dialog blir sett på som å løpe fiendens ærend som nyttige idioter. Dette er ikke akkurat i Nelson Mandelas ånd for å si det sånn.