Ytringsfrihetens omkostninger

Likevel kontaktes jeg til stadighet som redaktør for Dagsavisen – og av og til i rollen som styreleder i Norsk Presseforbund – av folk som er irritert over at andre har fått lov til å ytre seg.

Selve budskapet er OK, i alle fall innenfor både loven og pressetikken, men avsenderen eller meningen oppleves feil.

Slik ender jeg med å få daglige mailer fra sinte folk som blindt støtter alt Donald Trump sier og gjør eller som klarer å gjøre det meste om til en diskusjon rundt innvandring eller islam.

De skulle helst sett at Dagsavisen ikke skrev noe av det som våre trofaste abonnenter liker best. Selvsagt lar vi oss ikke stoppe av slike stemmer.

Det hender også at reaksjonene går motsatt vei, at de hissige mailene kommer fra folk som normalt er mer vennligsinnede til Dagsavisens redaksjonelle linje.

Det skjedde for eksempel da vi slapp til en annonse fra organisasjonen Med Israel For Fred (MIFF) i fjor. Heller ikke i slike tilfeller ønsker vi å la oss stoppe. I tilfellet med MIFF-annonsen ble vi heldigvis blankt frikjent av Pressens Faglige Utvalg i ettertid.

Sist lørdag skjedde det igjen, denne gang på grunn av en annonse for en organisasjon som heter Folkets Strålevern.

Jeg går ikke her inn i hva de står for, men konstaterer at verken meninger eller annonsebudskap støttes av Dagsavisens lederskribenter eller majoriteten av våre lesere.

I Dagsavisen ble annonsen først akseptert etter at Folkets Strålevern gikk med på noen små, men vesentlige endringer. I den originale teksten, som blant annet ble trykket i Stavanger Aftenblad, Rogalands Avis og Klassekampen, sto det: «Vitenskapen forteller oss noe helt annet».

I Dagsavisen kom det slik på trykk: «Vi mener vitenskapen forteller oss noe helt annet». Videre fra den originale annonsen: «Mer informasjon og vitenskapelig dokumentasjon». I Dagsavisen: «Mer informasjon og dokumentasjon».

Vi ønsket ikke å la Folkets Strålevern påberope seg vitenskap, men etter nøye vurderinger lot vi dem ytre seg.

Ifølge mange som har kontaktet meg, skulle vi ikke gjort det. Noen mener vi gjorde det bare for pengene. Til dem svarer jeg at omkostningene, og ikke minst tidsbruken, forbundet med å trykke denne annonsen har vært langt større enn annonseprisen forsvarer, men at ytringsfriheten også har en pris.

Eller som generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening skrev da han forsvarte publiseringen på Facebook: «Det kan ikke bare være de med de forskergodkjente synspunktene som skal få lov til å ytre seg. Det landet vil i hvert fall ikke jeg bo i. Skjerpings!».