Verdens viktigste sirkus

Demokratenes valgkamp i USA er over. Kampen for demokratiet er så vidt i gang.

Forrige uke trakk Elizabeth Warren seg som presidentkandidat og etterlot kappløpet mot Det hvite hus til to godt voksne menn, Bernie Sanders og Joe Biden.

Natt til onsdag vant Biden overlegent i Michigan, den største av de seks statene som avholdt nominasjonsvalg nå.

Og med Michigan i lomma på Biden, er duellen i praksis over. Også resultatene i de andre statene gikk Bidens vei med seier eller dødt løp mellom de to.

Trump tar drastiske grep for å hindre smittespredning

Det sentrumsorienterte etablissementet i Demokratene sluttet rekkene og har valgt Joe Biden til å møte Donald Trump. Det er en taktikk som vil vise seg klok eller idiotisk først i november. Proof of the pudding er som kjent in the eating.

Det er tragisk at Sanders’ ideer om en ny retning for USA, om et universelt helsevesen for alle, for en bedre klimapolitikk og for mer rettferdig fordeling, ikke får en sjanse. I denne omgang.

For hans progressive drømmer dør ikke med hans valgkamp. Men likevel er det godt at avgjørelsen nå i realiteten er fattet.

For nå rammes USA også som en slegge av koronapsyken. Og det vil ha stor innvirkning på valgkampen. Allerede tirsdag ble politiske arrangementer avlyst.

Amerikansk politikk og valgkamp uten håndhilsing og tette møter med folk, er nesten utenkelig. At tallenes tale nå er så tydelig i duellen mellom Biden og Sanders, gir valget av Biden kredibilitet. Ingen vil kunne hevde at koronaepidemien avgjorde.

Det er også godt fordi 77 år gamle Biden trenger hver dags hvile han kan få.

Fysisk råkjør og brutal politisk kamp mot Sanders fram til siste nominasjonsvalg 2. juni, med påfølgende Demokratisk landsmøte i midten av juli, er sannsynligvis ikke den beste oppladningen til måneder med det som vil bli en vanvittig kamp mot Donald Trump.

En kamp Biden kjemper for oss alle, ikke bare amerikanerne.

Hvis det blir valg i november, da. For det er to tanker man dessverre gjør seg: Det åpne spørsmålet er hvordan koronaen vil utvikle seg og påvirke alt og alle, her og der. Ikke minst økonomien. Den andre er mer konkret: Hvordan kan president Trump bruke koronaen til sin fordel?

Korona-krisen kan velte om på valgkampen i USA

Hvis Trumps viktigste gjenvalgsargument og trumfkort – den til nå så sterke amerikanske økonomien med vedvarende vekst det siste tiåret – kollapser, vil koronaen kunne brukes til å utsette valget eller på annet vis manipulere prosessen?

Mange har fryktet hans manglende demokratiske sinnelag. Han er faktisk i stand til det aller meste. Utenkelige scenarioer er tenkelige.

At valgkampen nå av flere grunner dabber av i temperatur, er sikkert også godt for de mange norske kritikerne av norske mediers valgkampdekning. Kritikken er like regelmessig som den er forutsigbar.

«Folkens: Vi kan ikke påvirke valget i USA. Vi bor i Norge. Det er mer konstruktivt å sette seg inn i hva bydelen eller kommunestyret ditt baler med», skrev Ida Jackson, en av våre unge, radikale intellektuelle på Twitter forleden.

Jeg har sansen for det ideelle i dette perspektivet. Ja, vi burde brydd oss langt mer om det som skjer politisk i bydelen vår eller i kommunestyret.

For ikke å snakke om fylkesstyret! Men det er meningsløs whataboutism.

Det amerikanske valget påvirker i stor grad hva som kan komme til å skje i bydelen din. I kommunen din. I landet ditt. I livet ditt.

Kritikken kommer nøyaktig hvert fjerde år. Mens kritikken gjerne har kommet en gang på oppløpssida på høsten, kom kritikken i år allerede tidlig i februar.

Da hadde forfatter Morten Strøksnes fått nok og skrev på Facebook: «NRK er virkelig rammet av et virus som har mørkere og mer langsiktige konsekvenser enn korona. Dekningen av amerikansk politikk er gått fullstendig av skaftet».

Biden et langt steg nærmere nominasjon

Strøksnes stilte et par dager etter i Dagsnytt 18 med sin kritikk. Sendinga gikk rett over i radionyhetene klokka 19 der hovedsaken var at «Elizabeth Warren kan tenkes å gi seg hvis Bernie Sanders vinner New Hampshire i kveld».

Som for å understreke Strøksnes sitt poeng. For han har jo et poeng.

I 2004, da president George W. Bush sto mot demokratenes utfordrer John Kerry, fikk den norske valgkampdekningen slakt. «Mitt inntrykk er at det dreier seg veldig mye om hvem-vinner-problematikken.

Valget dekkes som et veddeløpsrace», sa journalistprofessor Rune Ottosen til Dagsavisen.

Han fikk professoral støtte fra Sigurd Allern: «Et amerikansk valg er et spetakkel, en sirkusforestilling. Det har alle de elementene tabloide medier elsker, med forenklede, tilspissede problemstillinger og sterk personfokusering. Og det dekkes innenfor medierammer som ikke skiller seg stort fra vanlig underholdningsjournalistikk», sa han.

Og sånn har det egentlig fortsatt. I amerikansk politikk, og blant kritikerne. Men det er ikke bare omfanget, som Strøksnes peker på, det er også kvaliteten.

I Natt & Dag skrev Tarjei Ellingsen Røsvoll godt om den norske mediedekninga av USA-valget der poenget var at det som ble gjort ikke er godt nok.

At mediene tusler etter i fotsporene til amerikanske elitemedier. Her er det sikkert også poenger.

Men hvordan kan norske medier ikke dekke et amerikansk presidentvalg nøye? De åpenbare grunnene til nærsynet er at USA er verdens største økonomi. Verdens største militærmakt. Og ikke minst verdens mektigste myke makt, med all sin popkultur. Og viktigste demokrati.

Mediene dekket kanskje USA på grunn av status og kjøttvekt, men nå er dekningen viktig fordi USAs posisjon er i fare.

Demokratiet trenger alle venner det kan mobilisere om dagen. Organisasjonen Freedom House følger utviklingen internasjonalt, og sannheten er at demokratiet har 14 år på rad med tilbakegang.

Tittelen på deres 2020-rapport er: «En lederløs kamp for demokrati». USA er grunnmuren i dette huset, i demokratiet.

USAs motpol er Kina. Og motsetningene blir stadig tydeligere mellom de to supermaktene. Verden går i retning av et maktduopol der den relative avstanden til resten av landene blir større. Kina nærmer seg med stor fart økonomisk. Og militært. I økonomien snakker man om, BRIC-landene.

I 2000 var USAs økonomi fire ganger større enn Brasil, Russland, India og Kina, som utgjør 40 prosent av jordas befolkning. I 2023 har disse landenes samlede ressurser passert USA med ti prosent. Det demokratiske sinnelaget har ikke vokst med BNP.

Når et ikke-demokratisk regime som Kina, som driver nasjonal sensur og overvåking av egne borgere, utfordrer USA – og med det Vestens hegemoni og verdier – vil jeg mene at det er viktigere enn noen gang å følge med på amerikansk retning, samfunnsliv og politikk.

Det kan til og med være viktigere enn et norsk kommune- og fylkestingsvalg.

Lest denne?: Biden-video delt av Trump, men så ble den flagget av Twitter