Kommentar

TV-drama mot hukommelsessvikt

NRKs dramaserie «22. juli» kommer akkurat tidsnok til å advare oss om likegyldighetens konsekvenser.

«Det vi skriver og publiserer de neste dagene blir historie. Eller historien», sier en avisredaktør i den tredje episoden av NRK-serien «22. juli», som ble gjort tilgjengelig på TV og nett-TV i helgen som var.

Etter flere gode spillefilmer og en rekke bøker, er «22. juli» den første dramaserien som med bred pensel forsøker å målbære de mange inntrykkene av terroren og masseskytingen som i samlet forstand utgjør et vannskille i norgeshistorien.

Les også: NRKs «22. juli» vekker vonde minner: – Som en vond knyttneve i magen

Manusforfatter Sara Johnsen og regissør Pål Sletaune har laget en serie som er svært vond og vanskelig å se, men som imponerer stort.

Det er så vel kritikere som vanlige seere enige om, skal vi tro oppdateringene på sosiale medier.

Når allmennkringkasteren legger hele sin dramafaglige tyngde bak et prosjekt som dette, skapes da også en felles plattform for fortellinger som spillefilmen eller boka ikke er i nærheten av å mønstre.

«22. juli» har fra starten av skapt et voldsomt engasjement, og er i tillegg en betimelig påminnelse og en viktig rettesnor for hvordan vår kollektive hukommelse erindrer og bearbeider angrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya den svarte sommerdagen i 2011.

Seriens vilje til å gå inn de fasene av 22. juli-drama som berørte oss dypest, og til å drøfte systemsvikt og den enkeltes ansvar og mot, gjør derfor at en fiksjonsserie kan bli noe så sjeldent som et historisk dokument med tyngde og troverdighet.

Det er ikke dermed sagt at vi før denne serien hadde «glemt» 22. juli, slik enkelte forsøker å påstå når noe skal oppnås, enten det handler om ideologi, realpolitikk, bevillinger eller sikkerhet.

Les også: Anmeldelse «22. juli»: En vond opplevelse

Heller ikke når det kommer til enkeltsaker som for eksempel Y-blokkas skjebne i et nytt regjeringskvartal, eller debattene om hvor minnesmerkene skal ligge i tilknytning til Utøya i Hole kommune. 22. juli 2011 var dagen da forestillingen om det trygge norske samfunnet ble revet bort for all ettertid.

For dem som mistet sine kjæreste eller personlig opplevde det meningsløse i terrorens brutale vesen, vil verden aldri bli den samme igjen.

Det mest vanlig stilte spørsmålet når det gjelder 22. juli i dag er da heller ikke hvordan det kunne skje. Det vi spør om i dag er, hvor var du 22. juli? Det stilles ikke minst av dem som den gangen ikke var gamle nok til å ha opplevd eller kunne forstå det som skjedde.

Datoen preger dagligsamtalen. I norske byer bærer gater, bygninger og byrom preg av sperringer og sikkerhetstiltak som ikke fantes før 22. juli, og i kommuner over hele landet kommer stadig påminnelsene om den utenkelige terroren og dens mange ofre som hadde forgreininger til hele landet og som rammet landets største politiske parti og politisk engasjert ungdom i AUF på grusomste vis.

Og i dag vet vi at et ord som «utenkelig» ikke lenger er gangbart når det kommer til terrorhandlinger som oppstår i hatideologier og i en rasistisk og politisk betont fiendtlighet mot medmennesker.

Rosetogene har bleknet. Ordskiftet så vel i den norske offentligheten som i dens randsone er i dag langt mer polarisert og med langt mer ekstreme frynser i ytterkantene enn før 22. juli.

Den fiktive bloggeren Breidablikk i serien hadde sin parallell i virkelighetens islamkritiske Fjordman. I dag er nettsteder som Resett og Document.no helt åpne bærere av det samme grumsete tankegodset.

Det er klare forbindelser mellom de ideologiske ideene til 22. juli-terroristen Anders Behring Breivik og Philip Manshaus, som er siktet for drap og terror mot en moské i Bærum i fjor. Truslene fra ytre høyre mot Utøya-overlevende er avskyelige, og gjennom uttalelser som «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet» legitimerer norske toppolitikere holdninger som bare for ti år siden ville vært utenkelig å ytre i offentligheten.

Det er her «22. juli» kommer inn som en påminnelse om ondskapens arnested på en måte som berører folk flest på en langt sterkere måte enn et dokumentarportrett av terroristen selv ville gjort.

Les også: Sliter etter 22. juli-bomben

Om det som ble skrevet og sagt og gjort i det umiddelbare kjølvannet av 22. juli er blitt stående igjen som selve Historien, bidrar denne serien til en ytterligere finlesning av ringvirkningene, samtidig som den setter den norske selvgodheten i perspektiv. Serien lar folket og hverdagsnordmannen komme til «orde».

Vi har alle våre egne indre bilder av hvordan vi tror de forferdelige hendelsene utspilte seg for dem som kom først til åstedene, til Utøya i mørket når mobiltelefonene lyste i mørket uten at noen var igjen til å svare.

Hvordan det var på akuttmottakene, blant helsepersonell, innad i politiet og på vaktsentralene, og hos vanlige mennesker som mer eller mindre direkte ble berørt av terroren. Det vil si de aller fleste av oss.

I denne sammenhengen, ikke minst for dem som kommer etter oss, spiller fiksjonen en uvurderlig rolle som «sannhetsvitne» fordi den har rom for nyanser den tradisjonelle dokumentaren av naturlige årsaker ikke tar opp i seg.

Sara Johnsen og Pål Sletaune har med kunstnerisk forankring i det som framstår som svært gode forundersøkelser, laget en serie som fanger sjokkbølgene og det unike samholdet i ukene og månedene etter 22. juli.

På en klok måte gir de oss det store og vonde øyeblikksbildet uten å rette søkelyset mot mannen som sprengte og skjøt. Det er i tråd med hvordan mange nordmenn forholder seg til 22. juli i dag, noe mottakelsen av serien også viser.

På sosiale medier deler seerne seg i to grupper. Det store flertallet som velger å se serien roser den for autentisitet, kvalitet, gode skuespillere og for perspektivet serieskaperne har valgt.

Et betydelig antall sier også at de ikke vil se serien, fordi de ikke «orker» fokuset på gjerningsmannen eller ikke vil bli minnet på det forferdelige som skjedde.

Den holdningen er også til å forstå, men skal man komme videre i en tid da det ideologiske hatet er langt mer synlig i det daglige enn det var forut for 2011, kan man ikke feie konsekvensene av likegyldigheten under teppet. «22. juli»-serien er ikke uten lyter.

Den er ikke objektiv i sin systemkritikk og ennå gjenstår det å se om kvaliteten holder seg gjennom de resterende episodene, men så langt er den det beste argumentet mot kollektiv hukommelsessvikt rettet mot allmennheten når det gjelder vår nærmeste terrorhistorie.

Mer fra Dagsavisen