NRKs «22. juli» vekker vonde minner

– Jeg har sett de to første episodene, og rent kunstnerisk er den nye 22. juli-serien både troverdig og profesjonelt laget. Men skal jeg være helt ærlig, har jeg ikke så godt av å se på den serien, sier Tom Brunsell til Dagsavisen.

– Den ripper opp i alt som skjedde. For meg er det en belastning å se de ellers veldig bra innspilte scenene, sier Brunsell, som var på jobb i Justisdepartementets politiavdeling i Høyblokkas 10. etasje da terrorbomben smalt 22. juli 2011.

Kl. 15.25 ble Brunsells kontorvindu blåst inn.

Les også: Anmeldelse «22. juli»: En vond opplevelse

Einar Gerhardsens plass 22. juli. Hit ut kom Brunsell og hans kolleger fra Justisdepartementet. Foto: Morten Holm/NTB scanpix

Krigssonen

Særlig i andre episode går serieskaperne Sara Johnsen og Pål Sletaune tett inn på dramaet i regjeringskvartalet. Serien «22. juli» handler bare indirekte om ofrene. Mest handler det om terrorangrepets virkninger, og de menneskene som ble berørt på grunn arbeidet sitt. I løpet av de to første episodene følger vi blant annet journalisten Anine Welsh som vandrer gjennom det smadrede regjeringskvartalet. Blodige mennesker ligger på gaten, ambulansefolkene jobber på spreng, folk løper i forvirring og redsel til og fra, det regner papir ned fra Høyblokka.

– Jeg pleier å si at det så ut som en krigssone. Som Berlin i 1945, sier Brunsell.

Brunsell ble pensjonist i 2017, og har derfor god tid til å se på TV-serier, og dermed også «22. juli».

– Men serien greier ikke å gjenskape min opplevelse av 22. juli, sier han, og forteller om sjokket og den overveldende følelsen av redsel på kontoret, den gjennomtrengende lyden av brannalarmarmen som liksom vekket ham og fikk ham til å gå ned alle trappene sammen med en kollega, og ut på Einar Gerhardsens plass. Der var det så stille, husker han. En helt påfallende stillhet.

– Jeg kjenner ikke igjen travelheten på Einar Gerhardsens plass i serien. Jeg opplevde bare en slags underlig stillhet. Alt som hørtes, var smerteskrikene fra en ung sommervikar i OBOS, som lå på bakken og var hardt skadet.

Et glemselens slør

Brunsell gikk så ned til Youngstorget, og siden til datteren som da jobbet ved Sentrum politistasjon. Etterpå plaget det ham at de to hadde hatt en halvveis avtale om å dra hjem sammen med toget. Tenk hvis hun hadde kommet bort til ham klokka 15.30? Men ellers mener Brunsell at han har lykkes i å legge den vonde dagen bak seg. Han har levd et helt normalt liv etterpå, sier han.

– Jeg har prøvd å trekke et glemselens slør over det som skjedde. Jeg har ikke dyrket dette. Jeg er overlykkelig over at jeg kom fra dette uten grubling og psykiske lidelser, sier han. Han er usikker på om han syns det er så viktig at en slik TV-serie blir laget.

– Jeg er usikker på hvor nødvendig den er. Kanskje er det bra at ungdommen som var for små til å huske 22. juli, får vite mer. Kanskje har det betydning for voksengenerasjonen også. På en annen side: Det er laget flere gode dokumentarer om 22. juli. Og for meg personlig har ikke denne serien noen spesiell verdi.

Journalist Anine Welsh (spilt av Alexandra Gjerpen) i regjeringskvartalet i TV-serien «22. juli». Foto: NRK

Les også: Sliter etter 22. juli-bomben

Åtte drept

Fire av de åtte som ble drept i regjeringskvartalet, jobbet i Justisdepartementet. Men som en av Brunsells kolleger, Trude Valaker, sa til Dagsavisen høsten 2011: «Vi har vært heldige i vår avdeling. Alle lever». Etter smellet evakuerte hun ned branntrappa fra 10. etasje sammen med kolleger. Hun kom seg ganske raskt ut av området uten større fysiske skader.

– Psykisk har jeg også klart meg bra etterpå. Jeg har ikke vært sykemeldt eller sovet dårlig om natta, sier Valaker til Dagsavisen. Hun er veldig fornøyd med oppfølgingen hun har fått fra departementet, der hun fortsatt jobber.

Hun har planer om å se 22. juli-serien på NRK.

– Jeg tenkte jeg skulle se den. Jeg syns egentlig det er fint at det kommer en slik serie. De unge kan få vite mer, og kanskje kan vi lære noe av den, også? sier Valaker.

– Jeg forstår det slik at serien vil peke på både det som gikk bra og det som ikke gikk så bra. Det er lærdom som kan komme godt med om vi skulle komme i en lignende situasjon en annen gang. Jeg syns også det er fint at hjelpernes historie kommer fram i lyset, sier Valaker.