Tut og kjør

INNFALL: Ingen steder møter jeg meg selv oftere i døra enn på vei inn og ut av bildøra.

Ingenting er som å sette seg bak rattet for å forstå sitt mildt sagt forvirrede innerste jeg. Jeg er først og fremst en av livets fotgjengere. Da banner og steiker jeg og knytter neven etter bilister som ikke stopper ved fotgjengerfeltene, eller utenfor fotgjengerfeltene hvis jeg likevel er i ferd med å krysse veien.

Men når det en sjelden gang er jeg som kommer der i bilen selv, da er det lite som kan gjøre meg så eitrende forbanna som de som snegler seg til fots over krysset, eller bøyer av i retningen de skal med en gang de er kommet ut i sebrastripene, går på skrått over, og derved gjør ventetida for den travle bilisten dobbelt så lang.

(Egentlig, matematisk sett, under en og en halv gang så lang, men for mannen i førersetet føles det ikke sånn.)

Enda verre blir det i fellesferien. Selv skal jeg igjen kjøre Norge på tvers, en dagstur som i forkant fortoner seg som like risikofylt som tre måneder med koronakrise.

Vi er inne i årstiden da nettaviser er fulle av videoer som kunne vært hentet rett fra TV-showet «Verdens verste forbikjøringer», som jeg er sikkert på finnes der ute på en eller annen betalingskanal.

Vi vet hvor forsvinnende lite man tjener på å kjøre forbi andre som holder vanlig fart.

Noen risikerer likevel både sitt og andres liv. For i neste stund å komme bak en traktor på et sted der det er umulig å kjøre forbi, og når man kommer fram til ferja er alle der på samme tid. Og der står fartsfantomet med den dyre bilen i den samme svelekøa som alle han har kjørt forbi (det er alltid han), og ser dum ut.

Derfor er jeg veldig for flere fotobokser langs veiene, ikke minst sånne med gjennomsnittsmåling av fart over lengre strekninger.

At Fremskrittspartiet er innbitt motstander av slike tiltak er nok for meg.

Selv tar jeg det mer med ro. Jeg innbiller meg ikke at TV-programmet «Top Gear» burde hete «Topp Geir». Og likevel føler jeg at det rykker i foten på gasspedalen, når jeg blir liggende bak en bobil, oftere før enn siden på turen.

De klarer sjelden å komme seg opp bakkene så fort som fartsgrensene tillater, og når vi endelig er over på Vestlandet kjører de så sakte at vi skulle tro at sjåførene aldri har sett en isbre før.

Når jeg tenker meg godt om har jeg til og med pådradd meg en fartsbot under «Norge-på-tvers»-rallyet, på den vestgående strekningen ut fra Gol Sentrum (det haster liksom mer å dra vestover).

Sist jeg var på samme sted ble jeg liggende bak en saktegående sementblander fra Hallingdal Betong. Ingen fare for å kjøre for fort denne gangen, tenkte jeg fornøyd, men var ikke før kommet forbi det forsmedelige punktet før jeg begynte å sukke og stønne og lure på om denne lasten med betong kanskje skulle alle de 30 kilometerne fra Gol til Hemsedal.

Et sted oppi der kjørte jeg forbi! Og så kjørte jeg til siden og nøt det majestetiske synet av Hydnefossen.