Solbergs svanesang

Statsministeren er sterkt svekket av bompengekrisen.

I seks år har opposisjonens kritikk av Erna Solberg ikke rokket ved hennes solide posisjon som statsminister. Statsrådene har hyllet henne som en meget god leder. Meningsmålingene har vist at hun er populær blant velgerne. Høyre har så langt klart seg godt på meningsmålingene. Regjeringsslitasje har ikke dratt partiet ned. Stortingsvalget ble ingen suksess. Likevel maktet hun bare to år etter valget å nå sitt store mål om en koalisjonsregjering av alle de fire borgerlige partiene.

Erna Solberg trengte ikke å bruke muskler for å få til det. Trine Skei Grande kom helt frivillig og banket på hennes dør etter en opprivende strid i eget parti om regjeringsdeltakelsen. Solberg gikk derimot langt ut over sin rolle som statsminister da hun lokket Kjell Ingolf Ropstad med endringer i abortloven for også å få KrF med i regjeringen.

Ble satt på prøve

Statsministerens evner som leder ble satt på en alvorlig prøve straks regjeringen ble utvidet fra to til fire partier. Så lenge det bare var to partier i regjeringen, gikk det forholdsvis bra. Det var i Stortinget problemene oppsto. Regjeringen slapp fra oppgjørene i Stortinget med skrekken fordi statsministeren ga Frp lov til å flagge med sine hjertesaker fra stortingsbenken, og fordi Venstre fikk godt betalt for å falle på plass under budsjettbehandlingene.

Erna Solberg har latt bompengeuenigheten i regjeringen vokse til et problem som kan sprenge kollegiet. Statsministeren har de siste ukene framstått som tafatt og uten handlekraft. I NRKs partilederutspørring torsdag ble vi vitne til en tydelig presset statsminister som lider under maktkampen i regjeringen.

Hun har ikke kontroll

Da programleder Fredrik Solvang forsøkte å få klarhet i om statsministeren så en vei ut av den fastlåste situasjon med bompengene, svarte hun at «du kan fiske i det vannet så mye du vil, men du kommer ikke til å få snøret i bånn».

Med det svaret forsterket statsministeren inntrykket av at hun ikke har kontroll. For landet er det ikke bra at vi har en statsminister som er satt sjakk matt av Siv Jensen og Trine Skei Grande. Hvis ingen av dem firer på sine posisjoner, har statsministeren ikke annet valg enn å be en av dem om å forlate regjeringen.

Siv Jensen er kanskje den som har lettest for å gå. Frp stuper på målingene. Det er folk i partiet som derfor vil at Frp skal gå ut. Regjeringen er et synkende skip. Det er bedre å forlate det i høst enn å gå til bunns med skipet ved stortingsvalget om to år.

Trine Skei Grande kan måtte gå av

Går Venstre ut av regjeringen etter å ha tapt kampen med Frp om bompengepolitikken, er Trine Skei Grandes dager som leder av Venstre talte. Hun kommer da til å gå av som leder på landsmøtet. I Venstres valgkomité er man forberedt på at det kan skje. Kjell Ingolf Ropstad og KrF får et kjempeproblem hvis Venstre går ut av regjeringen. Venstre i regjering var en forutsetning for at halve KrF-landsmøtet kunne si ja til regjeringsdeltakelse.

Samarbeidet mellom Høyre og Frp har gått seg til gjennom seks år. Alliansen mellom de to partiene er bærebjelken i regjeringen. Erna Solberg vil derfor sette mye inn på å få Siv Jensen til å bli. Må hun velge mellom Trine Skei Grande og Siv Jensen, tror jeg hun velger sistnevnte. Det blir et sant helvete å lede en mindretallsregjering med et hissig Frp på opposisjonsbenken i Stortinget.

Svekket autoritet

Statsministeren må sette hardt mot hardt. Hun må gjøre det klart for partilederne at nå dreier det seg ikke lenger om bompenger. Nå står det om regjeringens liv. Spørsmålet er om Solberg er sterk nok til å sette Trine Skei Grande og Siv Jensen på plass. Det at hun har latt bompengene flyte i ukevis, viser at Solbergs autoritet som statsminister er sterkt svekket.

Uansett utfall av bompengekrisen i regjeringen, er dette starten på Erna Solbergs svanesang. Hun ble gjenvalgt som statsminister i 2017 med en god porsjon flaks. Venstre snek seg over sperregrensen ved hjelp av lånte Høyre-stemmer. Dagens meningsmålinger viser at de fire regjeringspartiene bare hadde fått 59 representanter på Stortinget hvis det hadde vært stortingsvalg. Det trengs 85 for flertall. To år før stortingsvalget har velgerne gått lei av regjeringen Solberg.