Sivil udugelighet

WEST PÅ LØRDAG: Denne er til alle dere jævla joggere der ute!

WEST PÅ LØRDAG: Jeg har kommet meg brukbart gjennom denne første uka av koronaen. Jeg har vært heldig. Jeg har familie. Og jeg hatt en jobb, om ikke å gå til, så i hvert fall å fylle dagene med. Jeg har prøvd å holde humøret oppe og skuldrene nede.

Men vi er jo alle litt på tuppa, selv om vi kanskje ikke tilhører en risikogruppe. Det er jo som om vi alle holder pusten.

Torsdag denne uka måtte jeg ut en tur, og ettersom asfalten på Grünerløkka er veldig grå om dagen, tok jeg til elva som det heter. For midt i Oslo har vi en fantastisk oase som strekker seg fra Maridalen og helt til Oslofjorden. Mange kilometer med eventyr, med fossefall og slyngende stryk.

Det er det beste rekreasjonsområdet i byen. En perle reddet fram fra glemsel og industri av Arbeiderpartiets miljøvernminister Sissel Rønbeck på 1980-tallet.

«Byens smilebånd» har hun kalt elva vår. I disse dager er den vårt tilfluktsrom.

Men det var ikke lenge jeg kunne gå sammen med de veldig mange andre som hadde samme ærend, å komme seg ut i frisk luft, før skuldrene var ubehagelig høye.

Det føltes på et absurd vis ikke trygt. For midt iblant oss avstandstagende, forsiktige flanører kom det prustende joggere. Ikke noen få, men en stri strøm av dem. Forfra og bakfra kom de, i sine tette tights og med sin tunge pust. Prustende, pesende, blåsende, gispende joggere. Svettende joggere. Feiende forbi raskere enn du kan si dråpesmitte.

Les også: Da beskjeden om permitteringer i Nordic Choice Hotels ble gitt, begynte Nita å gråte (+)

På en sti der det ikke er mulig å passere folk uten å komme tett på. Farlig tett på, slik det kjennes nå. Var det ikke en meter vi var enige om? Men dette lille instinktet om hensyn var det ingen som tok, der de løp for å holde egen kropp i form.

Hadde de tatt hensyn, ville de ikke vært der.

Det er en tid for alt, som det heter. Og hver og en av oss kan akkurat nå faktisk ikke gjøre som vi vil. Ditt eget behov for å løpe må akkurat nå vike. I hvert fall langs ei elv som nå er livgivende for så mange.

Hør her, joggere: Poenget med at vi har stengt av økonomien og avsluttet verden slik vi kjenner den og har satt 200.000 mann på Nav, er at vi skal holde oss langt unna hverandre. Det prøver vi alle å etterleve så godt vi kan. Det er en drittjobb, men den må gjøres. Det er dødsfrustrerende. For alle. Men joggerutinen må faktisk ryke. Det er ikke et offer. Nå er det summen av trivsel som gjelder.

Les også: Slik ruster sykehusene seg mot korona-eksplosjon (+)

Jeg er ikke redd for å bli sjuk, jeg er til vanlig ikke livredd bakterier, basiller og virus. Og jeg tror ikke jeg er så dramatisk av natur. Men jeg blir faktisk mer enn opprørt, jeg blir forbanna, når folk sneier forbi andre med svetten og pusten sin i disse dager.

Jeg blir forbanna når noen ikke tar hensyn til andres opplevelse av usikkerhet. Jeg blir forbanna når folk utviser suveren forakt for fellesskapet. Dere tenker sikkert at det jo bare er meg, langs ei lang elv. Ute i naturen. Nei, det er ikke sånn nå. Akkurat nå kan ikke alle rasjonalisere egne valg, enten det er hytteturer eller joggeturer.

Alle har hetta, er på tuppa, og ingen vil ha svette, stønnende folk i tights i trynet. Nå enda mindre enn ellers. Og vi trenger elva vår mer enn ellers.

Gå en tur i ro eller løp lang riksveien, egoister.

Les kommentar: «Er det ikke litt respektløst å trøste seg åpenlyst med at de døde er gjennomsnittlig 89 år gamle?»