89? Ja, da så!

Selv jeg (62) vet at jeg ikke står først i køen av de mest trengende hvis hardt kommer til hardt, skriver Geir Rakvaag.

INNFALL: Gjennomsnittsalderen på dem som er døde av koronaviruset i Norge så langt er 89 år, fikk vi vite. Da var det mange som trakk et lettelsens sukk. Men er det ikke en smule respektløst å trøste seg så åpenlyst med dette?

De som er 89 i dag var 14 da krigen tok slutt. De har opplevd en verre krise enn den vi har nå. Men det er ikke sikkert det hjelper på humøret deres å sitte foran TV-en, ikke kunne motta besøk på grunn av smittevernet, og hver bidige kveld høre fagfolk berolige resten av befolkningen med at det er de gamle og syke som statistisk sett kommer til å ta støyten. De litt yngre får heller bekymre seg over aksjekursene.

Les denne: Livet ditt styres av tilfeldigheter. Det kan du bruke til å planlegge framtida (+)

Alle har tatt dette til seg nå. Det er derfor barn ser ut til å ha et relativt avslappet forhold til det som ellers kunne oppleves som en truende situasjon. En stor ungdomsgjeng spiller basketball nede på banen her som om ingenting har skjedd. Friske og raske joggere puster og peser forbi, mens de spytter rundt seg i vilden sky. Men de fleste tar likevel situasjonen på alvor. Fortsatt kan vi håpe på at alle i Norge kommer til å få den behandlingen de trenger. Det avhenger av at alle bidrar med sitt, og at ingen, om og om igjen, får forsterket følelsen av å være så unge at dette ikke gjelder dem.

Denne spesielle generasjonsmotsetningen skjerper seg når det blir debatt av at helsevesenet må velge hvem de skal hjelpe først. Torsdag ble det kjent at noen i Helsedirektoratet, i et forslag til prioriteringer, hadde satt en aldersgrense på 60 år for å få behandling i særdeles pressede situasjoner. Noe som fort ble erklært som «ikke aktuelt» av helseministeren og alle andre ansvarlige. Alder skal ikke være et eget kriterium for behandling. Men selv jeg (62) vet at jeg ikke står først i køen av de mest trengende hvis hardt kommer til hardt. Jeg må bare ikke bli minnet om det døgnet rundt, dag etter dag.

Marie Mena: – Jeg synger fra balkongen for å spre litt glede (+)

Helsevesenet foretar hele tida harde valg, også utenfor krisetider. Noen ganger handler det om hvem som skal få de dyreste medisinene. Av og til virker prioriteringene så urettferdige at det er riktig å sette kritisk søkelys på dem. Men alt snakket om at de eldre uansett blir taperne har en ufølsom side som vi kan spare oss nå.

«Kan vi kvitte oss med sånne begreper som, ja, det blir en utfordring», sier Fredrik Solvang i «Debatten». For noen skal minne oss klart og tydelig om at det i verste fall vil være noen som ikke får hjelp. Og alle skjønner hvem det blir. Dette oppfyller ikke kriteriet for nyheter, at unge mennesker er i bedre form enn eldre, eller at helsevesenet har merket seg dette, og tar beslutninger deretter. «Jeg beklager at dette blir veldig morbid», sier Fredrik Solvang, i enda en debatt som går hardt inn for å sette krisen på spissen. Nå om hvor mye verdt et liv er i rene penger. Vi kan godt ta den debatten, men kanskje ikke akkurat nå, og i hvert fall ikke overlate den til økonomene alene. Nå trenger jeg visst en debattfri helg, i splendid isolasjon.