Jeg er blant dem som ikke har trengt å være noe særlig redd for å bli personlig påvirket av koronaviruset. Jeg har jo måttet holde meg hjemme, men selv om jeg er veldig glad i å sosialisere har det ikke vært et spesielt stort offer.
Jeg er relativt ung og frisk. Jeg har en jobb jeg får fortsette med og kan gjøre hjemmefra, et trygt sosialt nettverk og hobbyer som ikke krever verken mye utstyr, plass eller andre mennesker.
At treningssentrene stengte, var like mye en lettelse som en skuffelse.
Les også: Kortere åpningstid i barnehagene gir tidsklemme for foreldre
Likevel var det én ting jeg bekymret meg for da restriksjonene for alvor begynte å komme. Jeg var redd for at mine gjenlevende besteforeldre skulle dø eller glemme hvem jeg var før situasjonen ble normal igjen.
Dessverre gikk det også sånn. I dag skal vi begrave morfar.
Hvorvidt han hadde husket meg på slutten får jeg aldri vite, for da vi til slutt fikk lov å besøke ham var han ikke lenger ved bevissthet.
Morfars død hadde ikke noe med koronaviruset å gjøre, men situasjonen har gjort alt verre. Å ikke kunne besøke ham i forkant, å være redd for å klemme familiemedlemmer, å ikke vite hvordan begravelsen vil bli.
Å ha dårlig samvittighet fordi man har brukt mye tid på å bekymre seg for en global pandemi i stedet for å sørge. Det er selvsagt belastende.
De fine ordene om å ta vare på hverandre, om å passe på risikogrupper, har plutselig blitt mye mer ekte.
Jeg har fått øynene mer opp for alle de konsekvensene koronaepidemien får selv om man ikke blir smittet. Og jeg må innrømme at det har blitt vanskeligere å være raus med dem som ikke tar koronakrisen så alvorlig som jeg mener man må ta den.
Det er blitt skrevet nok spaltemeter om de som bruker koronatiden på å prøve å finne smutthull i reglene, så jeg skal ikke bruke for mye plass på dem her. Jeg tror uansett det er verst for dem selv.
Hytteeierne som omgikk forbudet, de som trodde utepils på Nesodden var mindre smittefarlig enn i Oslo, alle som ga blaffen i å holde avstand.
Om noen måneder har vi glemt de individuelle overtrampene, men disse menneskene må for alltid leve med at de bidro til å forlenge krisen. Det får være straff nok.
Filmbransje i krise: Vil be Raja om minst 150 millioner i krisehjelp (+)
Det virker heldigvis som om de fleste, i hvert fall her i Oslo, har vært utrolig flinke og disiplinerte i de siste ukene.
Selv om finværet har kommet og våren nesten kan kalles en sommer, er gruppene i parkene som regel små og med god avstand mellom seg. Likevel er jeg bekymret. Koronasituasjonen tvinger oss til å leve på en måte som er fremmed for de fleste av oss, og det er naturlig å se etter utveier.
Men vi kan ikke være for utålmodige.
Det viktigste spørsmålet har tross alt aldri vært når vi skal «åpne landet» igjen, men hvordan vi skal få det til uten at konsekvensene blir for dramatiske. Nå som barnehager og skoler etter hvert begynner å åpne igjen, er jeg derfor redd for at mange skal slippe ned guarden sin. At en forsiktig letting av restriksjonene, skal tolkes som et klarsignal. Det er for kort vei derfra til en ny bølge med sykdom og press på helsevesenet.
For vi er dessverre ikke ute av tunnelen helt ennå. I sin siste rapport vurderer Folkehelseinstituttet denne uka fortsatt muligheten for spredning av covid-19 i Norge som høy. Instituttet peker på at epidemien er tydelig påvirket av smitteverntiltakene, og direktør Camilla Stoltenberg sier det er sannsynlig at koronasmitten vil blusse opp igjen.
Å leve i en verden der koronaviruset herjer, krever en delikat balansegang. Viruset har konsekvenser langt utover de daglige oppdaterte tallene over hvor mange som er innlagt på sykehus, ligger på respirator, eller dør.
Mange av disse konsekvensene er økonomiske, og disse skal ikke undervurderes. Derfor er det viktig at vi letter på restriksjoner der vi kan.
Det er mye som ikke kan bli som før, men vi kan etablere en ny normaltilstand, og det bør vi begynne med så raskt vi kan.
Den nye normaltilstanden vil medføre forpliktelser. Når det blir færre restriksjoner og forbud, får vi alle et større personlig ansvar for at smitten ikke får spre seg fritt. Det var også derfor jeg ville skrive om morfar i dag. Fordi alle har foreldre, besteforeldre eller venner som påvirkes av at samfunnet må være lukket. Fordi karantenetiden ikke bare er allsang fra balkonger og møter på Skype.
Les også: Setter opp Ibsen i friluft – med kun fem publikummere (+)
Den er også familier som ikke får sett hverandre, selv om helsa kanskje er skrall og mulighetene stadig blir færre. Den er stress over permittering, arbeidsledighet og dagpenger. Den er ensomhet, savn og frustrasjon. Begravelser der man egentlig ikke burde klemme hverandre. Det er rett og slett kjipt, og det er fullt forståelig at man vil at det skal gå over.
Det kommer til å gå over. Det kommer bare ikke til å gå over i dag, eller neste uke, eller kanskje engang til sommeren. Det går dessverre ikke an å sette en sluttdato for koronakrisen.
Men det går an å oppføre seg på en måte som ikke forlenger den.
