Kulturkrigen om matfatet

Det er ikke den debatten om norsk mat og matvaner vi burde hatt. Vi skulle snakket om selvbergingsgrad.

Pandemien burde ha lært oss at vi må være så selvberget vi makter, altså mye mer enn i dag.

Vi burde ha diskutert vår sojaavhengighet, det perverse i at vi bruker store områder på den andre siden av jorda for å dyrke fôr til dyrene våre og fisken vår.

Eller det industrielle dyreholdet, som forskere er ganske forente om at vil være kilden til den neste pandemien. Du vet, den som kanskje er mye verre enn denne vi lever i nå, som har lammet samfunnene våre og tatt liv verden over.

Men nei. Utover faginterne publikasjoner og debattsidene i Nationen, er det ikke disse tingene vi snakker om når vi snakker om vårt forhold til mat og jordbruk og dyrehold.

Det er – den tydeligvis livsfarlige – veganismen som får blodet til å bruse.

Senest i forrige uke. Da kom det som burde være en gladnyhet for noen, og en trekke-på-skuldrene-og-gå-videre-i -livet-greie for de fleste.

Deli de Luca, kjeden som har lagt under seg store deler av norske byers gatehjørner for å selge mat, potetgull og snus, åpnet en filial på Grünerløkka som selger utelukkende vegetarisk og vegansk mat. Og det ble fyr i teltet.

Les også: «Pappa, jeg er blitt veganer»

Selvsagt i sosiale medier. På Facebook-siden til kjeden selv, som lanserte dette som en gladnyhet, kan man lese tilbakemeldinger som:

«Handler ikke på steder som vil fortelle hva jeg skal spise. Vi lever i et demokrati, ikke diktatur», «fysj» og «idioti».

Nettavisen fant følgende godbiter på internettets frie republikk: «Nei, nabo’n klipper aldri gresset, så jeg har god tilgang på grønne greier». og «Skal de konkurrere med Plantasjen? Kanskje jeg kjøper juletre der, men ikke noe annet. De burde skifte navn til Fjøset eller Luca på Låven med det samme».

Folk er sure. Ikke alle, ikke engang flertallet. Satsingen mottas med glede av de fleste som kommenterer på Deli de Lucas Facebook-sider. Og da kunne vi jo sett bort fra det hele, men så måtte Senterpartiets Jenny Klinge melde seg på. Enda en gang.

Klinge kunne fortelle Nettavisen at hun «i utgangspunktet» ikke har noe imot at det finnes veganske eller vegetariske spisetilbud. Men hun mener å se en utvikling «der nordmenn blir lurt til å tro at et vanlig norsk kosthold der melk, kjøtt, fisk og egg inngår naturlig er et problem». Klinge advarer mot en utvikling der «veganaktivister driver med tydelig desinformasjon om norsk matproduksjon og matberedskap».

Intet mindre.

Snarere mer: «Jeg har ikke noe problem med å prøve et vegansk måltid, men jeg kommer ikke til å støtte ideologien bak. Derfor kommer jeg nok til å holde meg langt unna!», sa Jenny Klinge, tydeligvis så tydelig og poengtert at Nettavisen følte det måtte et utropstegn til.

De misjonerende veganerne, altså. Som lurer oss alle til å tro at et vanlig norsk kosthold er et problem.

Om vi tar utgangspunkt i de mest optimistiske anslagene – eller pessimistiske, alt etter hvilken side man står på – er det kanskje rundt 20.000 veganere i Norge. Av fem millioner nordmenn. Det er trolig flere som heier på Mjøndalen i fotball.

Vi snakker om mennesker som mener at det å spise kjøtt er etisk galt, eller av andre grunner ikke vil spise døde dyr eller nyttegjøre seg egg og melk etter dem. Det er så provoserende at Jenny Klinge har mer på lager. «Å lage store debatter om norsk kosthold, og dette hersens begrepet kjøttskam mener jeg er helt bak mål», sa hun tidligere i år.

Klinge er ikke alene om å være lei denne påtrengende kjøttskammen som får en befolkning som i snitt spiste 51,6 kilo kjøtt i fjor, til å miste fotfestet. «Jeg er jo ganske lei av at det blir så ensidig debatt om rødt kjøtt og kosthold», kunne landets matminister Olaug Bollestad (KrF) melde til TV 2 i vinter.

Eller melde: Hun tordnet, ifølge kanalen.

Det er noe med tonen i debatten som gir følelsen av at her pirkes det borti noe som gjør vondt. Nei da, det hjelper ikke på veganernes sak at Norsk vegansamfunn har vedtatt at de ikke er en interesseorganisasjon, men et livssynssamfunn, og at de har søkt støtte fra staten. Det er likevel pussig hvordan denne lille gjengen provoserer så mange.

Les også: – Jeg tror det finnes helbredende mat i naturen, som hvetegress, spirulina og alger

Det er et faktum at kloden vår ville ha godt av at vi alle spiste litt mindre animalsk.

Selv én kilo avokado som har reist over halve kloden før den havner på tallerkenen din, forbruker rundt en tidel av klimagassene som kreves for å produsere én kilo rødt kjøtt. Og så er det selvsagt spørsmålene om dyrevelferd, overforbruk og menneskets plass i skaperverket. Hvorfor så voldsom reaksjon?

Kanskje nettopp derfor. Fordi mange føler på en dårlig samvittighet, men ikke orker å gå inn i følelsen? Det kan man jo forstå, i så fall. Men det som er vanskeligere å akseptere, er at menneskets forhold til andre levende vesener er i ferd med å bli en del av «kulturkampen» som vi tydeligvis bare må importere fra USA.

Der man enten er med eller mot, og ingen kan være nøytral. Selv om vegetarianere og veganere kan tirre på seg gråstein på en dårlig dag, er det trist å se at våre toppolitikere lar seg hisse opp over at noen hevder at vi kanskje burde ta litt mer hensyn til kloden og til andre skapninger.

Denne teksten er skrevet av en mann som ikke har spist kjøtt på over 25 år, men som spiser fisk, ost og – bare av og til, med salsa og bønner til – egg.

Fra et sted midt mellom skyttergravene, med andre ord.

Herfra kan jeg melde at begge parter er ganske irriterende. Men at ingenting er dummere enn et flertall som føler seg hundset av en bitte liten gjeng av overbeviste, brennende sjeler. Og for å bidra til bålet: Som langt på vei har rett.