Flexitarianer!

Det går rundt for meg når jeg tenker tanken på å være veganer. Absolutt intet fra dyreriket, liksom?

– Pappa, jeg er blitt veganer.

– Ah.

Jeg er nok ikke særlig unik i pappafloraen med denne opplevelsen. Men her en dag kom jentungen på 10 og fortalte meg om sitt aller siste retningsvalg i livet.

Og det må vi selvsagt støtte. Her er det kime til politikk og samfunnssyn, til engasjement og holdninger! Hun skal redde verden.

Særlig nå som et regjeringsoppnevnt utvalg har sagt at vi må spise mindre kjøtt for å overleve på kloden. Snakk om å snu opp ned på evolusjonen. Etter tusener av års vill, blodig og desperat kamp på liv og død for proteinene, skal vi nå slåss en vill og blodig kamp mot dem.

Sånn halvhjerta anført av minister Bollestad (KrF) som mener vi skal eta mindre kjøt, men ikke at vi skal produsere mindre kjøtt og ikke at vi skal produsere for mye kjøtt. Norge trenger kuer. Og bønder. Sånn er det med den saken. Skjønn det den som kan.

Men kampen mot kjøttet begynner i det små, i hjemmet. Så når jentungen har sett lyset, er det bare å fôre henne med tomler i været.

Les også: – Enkelte tror veganere står bleke på kjøkkenet og lager trist mat

Helt til hun lurer på hva hun skal spise, og hva hun kan spise og pappa får panikk på tanken om hva vi skal spise sammen som familie. Ehh, pappa, sliter i møtet med utfordringen. Altså, «ikke kjøtt» skjønner jeg og kan forholde meg til, men veganer er altså en vegetarianer på speed, en som ikke kan ha i seg noe som helst som har vært innom et dyr.

Ikke melk og smør, som utelukker så mangt. Og ikke egg. Det siste er mer selvsagt.

Brød? Kan hun spise brød? Vegan-tilstanden utløser en paranoia i meg. Jada, men hva skal hun ha på sine to, tørre, grove skiver en mandag i livet?

Når ost er utelukket, leverpostei og salami er selve dyret i åpenbaringen og skinkeost på tube er dødssynd og makrell i tomat ensbetydende med industrielt massemord. Da står man igjen med Nugatti eller syltetøy, da. Og det er slett ikke sunt!

Isteden ble det lomper. Lomper kan da ikke være fra dyreriket!

Ingen liv går vel tapt i lompebaking? Betuttet kommer hun sånn rundt tolv minutter inn i sin første dag som veganer og siterer fra pakkas minste tekst: «Inneholder spor av melk». Åhhh. Det er ikke lett å være fanatiker.

Men det er ikke lett å være pappa heller da veganerimpulsen forsvinner ut av frontallappen og reptilhjernen tar tilbake kontrollen og det er tirsdag og man skal lage noe brennkvikt til middag.

– Vil du ha pannekaker?

– Det kan jeg jo ikke spise!

– Hæ?

– Melk!

Pappa klasker seg selv i pannen.

– Åfaen. Hva gjør vi da? Kan man lage pannekaker av vann?

– Ja!

– Nei ... egg.

– Kan du ikke være vegetarianer isteden?

– Ok, da. Så kan jeg spise melk. I dag.

Les også: Faktisk: Nei, kommunen skal ikke nekte oslofolk å spise mer enn 16 kilo kjøtt

Onsdag kikket hun lett oppgitt på meg etter at alle favorittmiddagene var ramset opp og forkastet på prinsipielt grunnlag. Kanskje lei smoothie og kiwi, jeg vet ikke.

– Pappa, hva er det veganere lever av egentlig?

– Jeg aner ikke, jenta mi.

Fredag er pizzakveld. Med deig opp til albuene ser jeg på henne. Lett ertende.

– Du skal ha skinke på, ja?

– Ja.

– Er ikke du veggis?

– Nei, jeg er flexitarianer!

– Som betyr?

– At man er veggis egentlig, men kan spise litt kjøtt.

Ok, hun er et klokt – og sultent – barn. Fornuften seiret.