Latin-Amerika i korona-fryktens favn

Latin-Amerika kan bli pandemiens neste kjerneområde. Koronaviruset kommer på toppen av og forverrer eksisterende kriser.

I strømmen av korona-nyheter fra Latin-Amerika den siste uka er det historien til alenemoren fra Finca Argentina i utkanten av El Salvadors hovedstad San Salvador som har gjort størst inntrykk på meg.

Finca Argentina er et gjengkontrollert slumområde med få offentlige tjenester. Klimaendringer har skapt vannmangel, og i slumområdet er det bare vann en gang hver annen uke. Alenemoren tjente litt penger på å selge tortillas utenfor universitetet, og passe barna til en nabo.

I forrige uke erklærte president Nayib Bukele unntakstilstand, og senere nasjonal karantene. Det er ingen i gata for å kjøpe tortillas. Naboen mistet jobben, og trenger ikke lenger barnepass. Karantene betyr å holde seg inne i et blikkskur under stekende sol, uten inntekt eller rent vann. Bare de brutale gjengene er fortsatt «på jobb».

Nå har Bukele annonsert at de verst stilte skal få økonomisk hjelp. I slumområdet forventer man likevel først og fremst at politi og militære vil ta seg til rette for å sjekke at karantenen overholdes.

Tomme gater og torg: Vi skal holde oss hjemme. ingen vet hvor lenge (+)

Historien illustrerer de enorme dilemmaene som Latin-Amerika nå står overfor. Epidemien kommer på toppen av og forverrer eksisterende kriser.

Chile har hatt enorme demonstrasjoner siden oktober, og står på trappene til en grunnlovsprosess som skulle gjenreise den minimale tilliten til politikerne og politi, og redde stumpene av demokratiet. Bolivia skulle avholde nyvalg i april, med håp om å stoppe den autoritære utviklingen etter avsetningen av Evo Morales i november. I Mexico har voldsbølgen tiltatt, ikke minst mot kvinner, mens nær 60.000 migranter er strandet sør for den nå stengte grensa mot USA.

Latin-Amerika har hatt flere år med svak økonomisk vekst, og fattigdom og ulikhet øker. Halvparten av befolkningen jobber i uformell sektor. Latin-Amerika er også dypt integrert i verdensøkonomien, og svært avhengig av råvarepriser og valutakurser. Men Latin-Amerika er en «godværsregion» for investorer. Der investerer man i jakt på profitt når sola skinner, men rømmer fra når det er skyer i den økonomiske horisonten. Akkurat nå er de beksvarte.

Korona: Her er alt du må vite - Symptomer, smitte, risiko, tiltak og tester

Det er mange grunner til at Latin-Amerika kan bli pandemiens neste kjerneområde. I motsetning til for eksempel Afrika, er Latin-Amerika høyt urbanisert.

De fleste latinamerikanere bor i byer, mange tett og trangt. Spredning går fort, og isolasjon er nær sagt umulig. Latin-Amerika har også en stor og mobil middelklasse som tar med seg spredning fra andre land. I motsetning til Kina, har man stort sett demokratiske styresett, men med svake stater. Med unntak av på Cuba, er det offentlige helsevesenet underfinansiert og dårlig. I Honduras er legedekningen en tiendedel av hva den er i Italia, der helsevesenet holder på å bukke under. Den eneste fordelen Latin-Amerika har er en ung befolkning. Gjennomsnittsalderen er 30 år, mens den er 48 i Italia.

Stilt overfor en slik situasjon har de politiske lederne valgt vidt forskjellige strategier. I Nicaragua planlegger Daniel Ortega vanlig påskefeiring, etter å først å ha organisert en massemønstring til støtte for korona-ofre. Mexicos president Andrés Manuel López Obrador klemmer og håndhilser på sine tilhengere, og har erklært sin tillit til at vårherre og den hellige Jomfruen av Guadalupe beskytter mot korona-krisen. Brasils Jair Bolsonaro har også latterliggjort trusselen på tross av over 1.200 bekreftede koronatilfeller og 18 dødsfall. Bekymringene øker blant folk, og Bolsonaros egen helseminister har advart om at helsevesenet kan kollapse i løpet av april. De fleste andre land har innført ulike tiltak, som portforbud og stengning av grensene.

Spørsmålet er nå hva slags politiske konsekvenser epidemien kan få. Vi har allerede sett at de militære har fått en enda mer fremtredende rolle, blant annet for å sørge for at folk overholder portforbud. Vi kan også få se nye opprør, både mot populister som Bolsonaro, som ikke tar epidemien alvorlig, og mot andre som innfører tiltak, men som samtidig tar levebrødet fra folk.

Les mer: Bolsonaro var ikke smittet likevel

I Venezuela ser vi imidlertid også kimen til noe annet. Venezuela var i utgangspunktet midt i den dypeste økonomiske og humanitære krisen i nyere historie. Helsevesenet var nær kollapset under mangel på medisiner, vann og strøm. Oljeinntektene stupte under vanstyre og sanksjoner. Over 4,5 millioner mennesker hadde funnet redning i å migrere.

Les mer: Venezuela har mest olje i verden, likevel sulter folket. Hvordan kunne det skje? 

Med ny kollaps i oljepris, og stengte grenser mot nabolandene, vil korona-utbruddet kunne bringe landet fra krise til katastrofe. Da Nicolás Maduro søkte det Internasjonale Pengefondet (IMF) om et kriselån på 5 milliarder dollar i forrige uke, fikk han blankt nei siden IMF anerkjenner Maduros rival, Juan Guaidó, som landets rettmessige president. Uten en avtale med den Guaidó-ledete opposisjonen vil krisehjelp være uaktuelt. Nå kommer det imidlertid forsiktige signaler om vilje til en dialog. Om man skulle klare å komme til en avtale under trusselen fra Korona-epidemien, vil det også kunne få USA til å lette på noen av sanksjonene. Det ville i så fall vært et bittelite, men kjærkomment, lyspunkt i koronaens mørke tid.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen