Kan hende det gjelder å redde vår jord

De må bare kjefte. Jonas Gahr Støre har helt rett: Vi må bruke oljeformuen til å redde kloden.

«Vi må venne oss til å si at vårt pensjonsfond er et politisk redskap (...) 10.000 milliarder kroner er politikk», sa Ap-leder Jonas Gahr Støre. Og fikk kjeft.

Av statsminister Erna Solberg, som ikke bare synes tanken er farlig, men «kjempefarlig». Av finansministeren og de mest borgerlige og næringslivsvennlige avisene. Som Arne Strand skrev i gårsdagens avis: Det viser bare at Støre er på riktig vei.

På rett vei, absolutt. Men bare helt i starten, på vei ut til elbilen foran det som er en strabasiøs reise. Men utspillet kan være et veiskille.

Nå er det lov å si høyt at politikerne ikke bare skal sette rammene for hva pensjonsfondet vårt ikke skal drive med, det er også lov å tenke på hvor vi faktisk skal investere pengene. Dette er såpass fornuftig, og forsiktig, at «Erna Solberg ganske sikkert kommer etter når hun får tenkt seg om», som redaktør Anders Bjartnes skriver i Energi og klima.

Det som gjør Støres høyttenkning så oppløftende, er at det viser et Ap som tør å mumle om en annen innretning av forvaltningen av oljeformuen. Den aktive staten kan gjøre comeback i næringspolitikken.

Utspillet til Støre er i tråd med et Agenda-notat fra i vår. Også det er en oppløftende tanke: Det kan komme politikk ut av at noen tør tenke store tanker.

Notatet «Grønn vekst for framtida» er resultatet av en tverrpolitisk arbeidsgruppe, der sentrale politikere fra SV, Sp, MDG og Ap møttes i regi av Tankesmien Agenda.

En framtidsrettet næringspolitikk må forene tre mål, konkluderer den rødgrønne arbeidsgruppen: Grønn vekst er mulig og nødvendig; nærings- og industripolitikken må gi rettferdig fordeling, jobber og gode liv i hele landet; og vi «må ta et endelig farvel med dagens næringspolitikk», med den næringsnøytrale staten.

Det er mulig å forstå motstanden mot å bruke oljefondet aktivt. Det kan øke presset mot Norge om det oppfattes ute i verden at vi bruker pengene våre politisk.

(Som om det ikke er politikk å la pengene stå i gigantselskaper og eiendom, og leve som rentenist. Kapitalismens seier over sinnene er total.)

Men først og fremst handler motstanden om at dette bryter med sedvanen. Så la oss slå fast: Det er på tide å gå på tvers av sedvanen. Jo visst går det fortsatt så det griner i Norge, men deler av verden rundt oss står i fare for å bli ubeboelig.

Et pensjonsfond er en fin gave til våre barn, men verdien forringes om det ikke finnes en verden for dem å leve i.

Støre er ikke første rødgrønne politikeren som tenker i disse baner. Han går – selvsagt – ikke like langt som Rødt-leder Bjørnar Moxnes.

Rødt vil investere deler av oljefondet for å bygge opp nye, grønne industrier i Norge, og i utviklingsprosjekter i fattige land som trenger hjelp til å omstille økonomien sin.

Renspikket populisme, ifølge seriøse kommentatorer som tror på klimaforskerne, men ikke nok til at de vil lytte til forslag om grønn omstilling som kan monne i oljenasjonen som ikke klarer å kutte utslippene.

Som frykter oljeavhengighet, men ikke vil diskutere store vyer for å snu en utvikling der industriens andel av fastlands-BNB nå er nede i 8 prosent. Den var nesten tre ganger så høy i 1970.

Nei, Støre har ikke overtatt styringen av en ny, rødgrønn næringspolitikk med sitt utspill i forrige uke. Men kursen er staket ut, om han våger å følge den.

Agenda-notatet om grønn vekst er spekket med henvisninger til økonomen Mariana Mazzucato. Hun er kjent for sitt banebrytende arbeid hvor hun viser at det vi tror er private gründergenis oppfinnelser, snarere er resultatet av en aktiv, statlig næringspolitikk.

Mazzucato har blant annet vist at en iPhone består av statlig utviklede teknologiløsninger.

Apples genistrek var å sette dem sammen til en brukervennlig telefon, men det ville vært umulig uten den amerikanske staten. Mazzucato har vært rådgiver for så vel dagens radikale utgave av Labour i Storbritannia som den liberalkonservative regjeringen til David Cameron, og bidrar til demokratenes forsøk på å skape en «Green New Deal» i USA.

I et intervju med avisen Klassekampen under et Norgesbesøk i vår, sa Mazzucato at vi har hatt gode grunner for vår forvaltning av oljepengene. Men «sånn er det ikke lenger», ifølge Mazzucato.

Vi bør investere oljefondet i Norge for å gjennomføre det grønne skiftet – «la oss si en tredel eller halvparten». Et sted mellom 3.000 og 5.000 milliarder der, altså.

«Du kan ikke bare kvitte deg med gammel industri som stål og sement, de må fornyes og innarbeides. Så må man tenke virkemidler. Investeringer, oppdrag, lån og subsidier bør gis med krav om at man oppfyller den statlige målsettingen om grønt skifte», sa Mazzucato videre. Det kunne ha vært oppsummeringen av notatet «Grønn vekst for framtida».

La oss leke litt med en enda mer dristig tanke. Agendas lillesøster Manifest foreslår i sitt notat om «Grønn industriutvikling» et grønt industrifond som kan gjøre store, klimateknologiske investeringer globalt, og samtidig gir grønn innovasjon, industriutvikling og sysselsetting nasjonalt.

Konkret: Våre oljepenger investeres i havstående vindmøller til hundretalls milliarder over hele kloden, akkurat der det er behov for dem.

Mot at patentene, innovasjonen og verftsmiljøene som bygger disse installasjonene, havner i Norge. Altså: Vi redder kloden med pengene vi har tjent på oljen, og tjener penger enda en gang!

Bensinmotoren er byttet ut mot en elbil, og den er på vei mot en (rød-)grønn framtid. Om Støre vil sitte førersetet, må han overse kritikerne og våge tenke enda større.