Hvorfor vi trenger Arbeiderpartiet

Det er ikke en nasjonal karakter som gjør at de økonomiske forskjellene er små hos oss i Norden.

«Va det nånn som mått slåss så blodet mått rinn
Eller kom det med en blå blå vind?»

Vømmøl Spellmannslag

Hvor vakkert hadde ikke det vært? Å bo i en del av verden der tanken om likhet mellom folk satt i grunnvollene, ja utgjorde selve kjernen i folkesjela. Der det egalitære bare var, omtrent fra den første nordboeren bosatte seg her.

Den bestandige skandinaviske likhetstanken.

Det er omtrent slik det høres ut når borgerlige politikere og idéflyttere skal beskrive hvorfor det fortsatt er relativt små forskjeller mellom folk, i global målestokk, i Norden. «Den svenske likhetstankegangen lenker oss til vår historie av frie, selveiende bønder», som den svenske moderat-lederen Ulf Kristersson sa det i en TV-debatt.

Eller som Civita-sjef Kristin Clemet skrev på sin blogg: «I de nordiske land, som har en egalitær og homogen historie, er det relativt lav toleranse for store økonomiske forskjeller».

Det egalitære nord! Der likheten er, og var, og slik vil det være til evig tid!

Eia var vi der. Det skandinaviske utopia, «Folkhemmet», «den nordiske modellen», verdens likeste samfunn, vokste ikke opp av karrig jord på den svenske glesbygden eller på den norske fiskebondens lille åkerlapp. Sosialdemokratiene våre her oppe i nord er et resultat av politikk.

Av strid og vilje.

Vi har nesten glemt det etter nokså vellykkede forsøk fra borgerlig side på å frarøve arbeiderbevegelsen æren for å ha bygd verdens beste velferdsstater.

Men så kom det denne uka en bok i Sverige som, hardtslående og effektivt, beviser, i rene tall, hvordan den økonomiske likheten i Norden var et resultat av politisk kamp, og slett ikke en slags metafysisk størrelse, en iboende kvalitet i det nordiske mennesket.

I «Världens jämlikaste land?» viser Erik Bengtsson, universitetslektor i økonomisk historie ved Universitetet i Lund, at Sverige – og Norge – slett ikke var preget av likhet på slutten av 1800-tallet. Faktisk var Sverige et ekstremt lite økonomisk likestilt land ved inngangen til forrige århundre. I år 1900 eide de ti rikeste prosentene 86 prosent av svensk formue, viser Bengtsson.

Fordelingen var skjevere enn i USA, Storbritannia og Frankrike på samme tid.

Og enn i land vi tenker på som ekstremt ulike i dag. I Kina er tilsvarende tall 67 prosent, i Russland 71 prosent, og i USA 73.

Det var ikke særlig solidarisk fordeling av inntektene heller. Den prosenten som tjente mest i Sverige i 1903, dro inn 27 prosent inntektene. Den øverste tiprosenten sto for 47 prosent av inntektene.

Bengtsson drar også inn mer utradisjonelle kilder. På begynnelsen av 1800-tallet var sønner av tjenestemenn fire centimeter høyere enn sønner av grovarbeidere i landbruk og industri, og sønner av større jordeiere 2,5 centimeter høyere enn småkårsfolk på landsbygda, viser en studie av vernepliktige svenske menn. 150 år senere hadde høydeforskjellen minket til omtrent halvparten.

Og det var de fattige som ble høyere, ikke de rike som ble kortere.

Realiteten var ikke så annerledes hos oss. På slutten av 1800-tallet mottok de en prosent rikeste over 20 prosent av den totale inntekten i Norge.

Så mye for å si: Den egalitære historien til våre nordiske land blir ikke så egalitær om vi går inn i materien, som Bengtsson viser. Og som han skriver om Sverige: «Inte var detta något demokratiskt eller jämlikt land. Utjevningen kom senere».

Og hva som kom senere vet vi jo. Det 20. århundre ble sosialdemokratiets århundre i Norden, spesielt perioden fra 1920 til 1980. Det var ikke bare arbeiderbevegelsen som utvidet demokratiet og den folkelige deltakelsen i samfunnet, her skal også de liberale kreftene ha mye av æren.

Men at Sverige ble kjent som verdens mest økonomisk likestilte samfunn, og at Norge og Danmark kjempet om andreplassen, er det arbeiderbevegelsen som skal ha æren for.

Gjennom tall og statistikk viser Bengtsson at det først og fremst er to faktorer som bidro til utviklingen av våre likestilte samfunn: Den omfordelende skattepolitikken, og økende lønnsnivå på bekostning av synkende kapitalinntekter. Og han skriver: «Begge faktorene peker på at arbeiderbevegelsen var sentral for at Sverige gikk lenger enn andre land i utjevningen: Fagbevegelsen påvirket kapitalandelen, og politikken styrte skatte- og velferdspolitikken».

Arbeiderbevegelsen slo dype røtter her i nord. Organiseringsgraden per innbygger var høyere i de skandinaviske landene enn andre steder i verden. Bengtsson viser i hvor stor grad arbeiderbevegelsen klarte å sette dagsorden. I de skandinaviska landene gikk det 3,5 til 4,9 mannlige arbeidere (4,2 i Norge) per solgte arbeideravis rundt 1910. Tilsvarende tall for Storbritannia var 214. Og selv om mange nok holdt avisen på grunn av sportssidene, viste en undersøkelse fra 1950-tallet at lesere av arbeiderpressen i større grad enn andre leste ledersiden.

Dette er ikke nytt, det burde være kjent materiale. Men det kan være verdt å minne seg selv på at våre nordiske samfunn, som for store deler av verdens befolkning framsto som utopiske, slett ikke oppsto av seg selv, slik borgerlige meningsdyttere gjerne vil ha oss til å tro. Sosialdemokratene var den sterkeste politiske kraften i Norden, og som Bengtsson skriver: «Og de ville helt enkelt omfordele, og utjevne forutsetningene for landets oppvoksende generasjoner».

Den gode nyheten i «Världens jämlikaste land?» er at boka viser oss at utviklingen fra store til små økonomiske forskjeller var politisk styrt. Det betyr at vi kan gjøre det igjen.

Den like dårlige nyheten er at utviklingen var politisk styrt, og ikke hadde noe med jordsmonnet å gjøre. Det betyr at det også er mulig å drive utviklingen i motsatt retning. Og det lever vi midt i konsekvensene av akkurat nå.