Hatprat flytter grenser

Takk til Høyesterett som har slått ned på hatprat. Nå må pressen kommer etter – for vi må erkjenne at volden starter i språket.

«Skal et multikulturelt samfunn fungere bra, trengs mer ytringsfrihet». Dette er tittelen på et foredrag som journalist Frank Rossavik holdt på Litteraturhuset i Oslo nylig og publiserte i Aftenposten mandag.

Foredraget er del av Litteraturhusets oppvarming til den kommende, regjeringsnedsatte Ytringsfrihetskommisjonen.

Rossaviks foredrag handler om den påståtte ytringsfrihetskrisen som hjemsøker vårt samfunn. Rossavik begynner med å si at ytringsfriheten ikke blir misbrukt av de sterke mot svake. Inntrykk av at noe sånt er tilfelle, er ifølge han feil. 

Uka før foredraget hans fikk Norge besøk av The Guardian-kommentator Nesrine Malik.

I sin nye bok «We Need New Stories» tar hun for seg seks myter som er rådende i vår tid. Én av disse mytene er nettopp påstandene om at det er en ytringsfrihetskrise i vestlige demokratier. 

Malik fokuserer på de britiske og amerikanske samfunnene som hun kjenner best. Men det hun skriver om, er også gjeldende for det norske, noe Rune Berglund Steen er inne på i sin anmeldelse av boken i Agenda Magasin.

Steen understreker at flere av sakene hun tar opp også har vært gjenstand for debatt i norsk offentlighet. Saker som handler om identitetspolitikk, rasisme, akademisk frihet, kulturkrig og mer.

Jeg kom på Maliks bok da jeg leste Rossaviks foredrag. På en nærmest øverlandsk måte – «ytringsfriheten er den første menneskerett» – prøver Rossavik å framstille ytringsfriheten som primus motor i kvinnekampen, kampen mot slaveriet, kampen mot apartheid og for seksuelle og etniske minoriteters rettigheter i demokratier.

Dette er i beste fall en halvsannhet og en ahistorisk tilnærming til sosiale bevegelsers historie. Siden tidenes morgen har retten til å ytre seg handlet like mye om «rommet», det sosiale aspektet, for å ytre seg som selve den juridiske retten.

Man kan ikke forstå denne kampen uten å forstå hvordan progressive krefter alltid har møtt på motstand.

Sosiale bevegelser møter også motstand i dag blant annet fra dem som hevder deres mobilisering er basert på feil premisser – noe Rossavik gjør i sin unyanserte kritikk av identitetspolitikk, en annen høyrekonservativ myte som Malik tar for seg i sin bok.

I sin gigantiske studie (2019) av norsk offentlighet fra 1814 til 1913, understreker medieprofessor Anders Johansen at ytringsfriheten og lignende rettigheter forutsetter at man også i praksis har «retorisk medborgerskap». Johansen skriver:

«At alle etter loven kan si hva de mener, betyr ikke uten videre at de er i stand til å gjøre det – og slett ikke at de blir hørt, om de skulle prøve seg, eller at de blir anerkjent og tatt på alvor. I kampen for medborgerlig respekt og likeverd er erobringen av sivile og politiske rettigheter – ytringsfrihet, stemmerett – lite verdt om den ikke blir fulgt opp med utviklingen av slikt «retorisk medborgerskap» som viser seg i evne til å gjøre seg gjeldende som myndig samtalepartner og med egen stemme.»

Og her kommer man til et annet poeng: Identitetspolitikken til venstresiden er ikke først og fremst en identitetskamp, men en rettighetskamp.

Når man i kraft av sin identitet ikke har de rettighetene som andre borgere i samfunnet har, må man bruke den identiteten som springbrett i en rettighetskamp.

Hannah Arendt har vel sagt det best: «Hvis jeg blir angrepet som en jøde – så må jeg forsvare meg som en jøde».

Dette er ikke ensbetydende med at man ikke skal, eller at man ikke bør, skape sterke allianser mellom forskjellige grupper – og at man ikke dermed også kjemper for et fellesprosjekt, et samfunnsprosjekt.

Nei, dette betyr at våre rettigheter, vår tilgang til den demokratiske offentligheten, vår marginalisering og undertrykkelse, henger tett sammen med hvem vi er.

Å mene at dagens identitetspolitikk er en kamp for identitet eller «kulturell autonomi» – og et ønske om å bli fritatt fra kritikk, som Rossavik hevder – er ikke bare unyansert, men også feil.

La oss se på et eksempel: Islamkritikk er ikke alltid bare islamkritikk. Mange ganger er det reinspikka islamofobi og rasisme.

Hatprat er et forsøk på å begrense rettighetene til de av våre medborgere som er muslimer. Kampen mot hatprat er en del av kampen for alles rettigheter.

I tillegg til den upresise kritikken av identitetspolitikk oppfatter jeg også Rossaviks foredrag som et forsøk på å bagatellisere faren med hatprat. La oss bruke de to nye, historiske dommene fra Høyesterett som et eksempel.

Begge dommene tar for seg den såkalte rasismeparagrafen. Og i begge sakene har gjerningspersonene påberopt seg at det de kom med i debatter på sosiale medier, bare var «islamkritikk» (religionskritikk) og «politiske ytringer».

Høyesterett forkastet ankene deres, og dermed var dommene fra de lavere rettsinstansene riktige.

Jeg nevner dette her for å vise at Rossavik og andres frykt for «krenkelseshysteriet» i grunnen er en form av sjåvinisme som gjør at man ikke ser nyanser.

Man skal selvfølgelig aldri la religiøse få bestemme hva som er legitimt eller riktig å si om deres religion – særlig hvis det gjelder kritikk.

Men det er viktig å forstå at bak merkelappen «islamkritikk» kan det skjule seg aktører som mener at muslimer og mørkhudede samfunnsdebattanter er kakerlakker eller rotter som bør utryddes, slik Sumaya Jirde Ali har opplevd.

Høyesterett har skjønt at hatprat ikke ene og alene er et ytringsfrihetsspørsmål i et flerkulturelt samfunn – slik Rossavik forsøker å behandle det som.