Fleip eller fakta

Hvis vi skal beskytte valgene våre, har vi ikke noe valg: Vi må ha mer folkeopplysning.

For ganske ikke så veldig lenge siden raste en opphetet debatt om forbudet mot politisk reklame på TV. Men forbudet besto. Politisk TV-reklame ble aldri tillatt.

I stedet har vi fått noe mye, mye verre: Målrettet reklame, propaganda og annen påvirkning via sosiale medier. I en rekke land eksponeres et ukjent antall velgere for et ukjent antall manipuleringsforsøk, betalt av ukjente aktører for ukjente pengebeløp.

Vi har sett det i USA da Donald Trump ble valgt. Vi har sett det i Storbritannia da leave-kampanjen vant Brexit-avstemningen. Vi kommer til å se det igjen: Målrettet påvirkning av velgere som plukkes ut etter hvor mottakelige de er. Sånn kan valg vinnes og samfunn endres.

NRK-programmet Folkeopplysningen forsøkte å sette søkelys på dette da de manipulerte skolevalget på Lillestrøm videregående skole tidligere i høst.

Reaksjonene som kom bekreftet poenget perfekt: Et grunnleggende problem med falske nyheter og skjult manipulering er at vi reagerer instinktivt, veldig sterkt og følelsesstyrt, på bakgrunn av en liten flik av informasjon.

Vi puster ikke med magen, forsøker ikke å lete etter helhet og kontekst. I stedet klikker vi i vinkel.

Burde Folkeopplysningen ha valgt en annen case? Hadde de lite respekt for ungdommer da de kom til at et skolevalg ikke betyr noe særlig? Svaret er et opplagt «ja».

NRK-programmet ødela det viktige første møtet med en grunnleggende demokratiske rettighet- å kunne stemme ved valg – for disse ungdommene. De burde løst oppgaven på en annen måte.

Men vi må klare å komme oss videre fra denne innlysende selvfølgeligheten, i stedet for å stå og hoppe opp og ned som illsinte sinnatagger i evig forargelse.

Sånn sett var Kringkastingsrådets møte om blant annet Folkeopplysningens valgstunt denne uka deprimerende. En saklig og grundig gjennomgang fra programskapernes side ble møtt av flere rådsmedlemmers forhåndsprogrammerte raseriutbrudd på autopilot.

Med noen hederlige unntak har så å si ingen tatt seg bryet med å diskutere konteksten: Det er ikke bare ungdommene på Lillestrøm som er ofre for denne type påvirkning. Det gjelder oss alle sammen.

De politiske partiene bruker selv mulighetene sosiale medier gir dem til å håndplukke velgergrupper og utsette dem for skreddersydd manipulasjon. Enda mer alvorlig er det at andre, også utenlandske, aktører kan tukle med norske valg og demokratiske prosesser uten å etterlate seg spor.

I stedet var det budbringeren som fikk det hardeste skytset. Statsminister Erna Solberg meldte seg på i kritikken av Folkeopplysningen. Hun gikk inn i rollen som redaktør: «NRK må være en høyborg for at det de driver med er etisk riktig og står seg for kritikk, og gjør at vi kan stole på NRK. Nå har de valgt virkemidler som jeg mener er feil når det gjelder troverdigheten til NRK på lang sikt», sa hun. Kommunalminister Monica Mæland, også hun fra Høyre, brukte ordet «uakseptabelt».

Hva er det de to reagerer så sterkt på? Deres eget parti brukte store penger på en seksualisert Facebook-video av en liksom-erigert Viagra-banan for å kapre stemmer til Høyres lokale kandidater ved årets kommunevalg.

Det er ikke en blank, falsk nyhet, men Høyre scorer null poeng på vesentlighetsbarometeret. Det er ikke landets kommunestyrer som har bestemt at Viagra skal bli reseptfritt.

Det skandaliserte firmaet Cambridge Analytica spilte en nøkkelrolle i løgn- og manipulasjonskampanjene under Trump-seieren og Brexit-avstemningen.

Trumps tidligere fortrolige Steven Bannon har vært helt sentral i selskapet. Før sommeren mottok det norske valglovutvalget en rapport som peker på manipulasjon via sosiale medier som en av de største truslene mot frie og demokratiske valg i Norge i framtida.

Erna Solberg står i fare for å fortjene betegnelsen hun selv har gitt til en av sine politiske motstandere: En liten friskus som bør passe munnen sin. Det var nemlig bare ett eneste parti som syntes Cambridge Analytica var spennende nok til at de tok kontakt med dem foran valget i 2017: Høyre. Samarbeidet ble ikke noe av, fordi Høyre syntes metodene gikk for hardt ut over personvernet. På dette feltet hadde partiet opparbeidet seg dyrekjøpt kompetanse.

Foran valget i 2013 samarbeidet Erna Solbergs parti med Bisnode Analytics, som også er eksperter i å kartlegge folks politiske standpunkter i den hensikt å lage skreddersydd påvirkning.

Høyre fikk 2139 sympatisører til å laste ned en dugnads-app frontet av den folkekjære TV-personligheten Arne Hjeltnes. Uten at brukerne visste det, ble deres vennelister høstet og sendt videre til Bisnode, som igjen kunne bruke dem i Høyres kampanjer.

I sommer kom konklusjonen: «Personvernet til dem som ble kartlagt var ikke tilstrekkelig ivaretatt, Høyre gjorde ingenting for å informere dem som ble kartlagt og ga dem heller ingen mulighet til reservere seg mot å delta i kartleggingen», uttalte Datatilsynet etter en grundig gransking. Fordi det hadde gått mer enn fem år siden lovbruddet fant sted, slapp Høyre med skrekken og en irettesettelse.

Et skarpt blikk for glasshuset hun sitter i, kan man ikke si at Erna Solberg er velsignet med. Hun refser NRK for å manipulere et skolevalg. Det valget var tross alt ikke like viktig som stortingsvalget som ble påvirket ved hjelp av ulovlige virkemidler, av partiet hun selv leder.

Hun velger å overse at NRKs intensjon var folkeopplysning. Høyres intensjon var å vinne valget.

For å bruke Solbergs egne ord: Høyre må være en høyborg for at det de driver med er etisk riktig og står seg for kritikk, og gjør at vi kan stole på Høyre. Nå har de valgt virkemidler som jeg mener er feil når det gjelder troverdigheten til Høyre på lang sikt.

Eller «uakseptabelt», som Monica Mæland ville sagt.