Den store, nasjonale dugnaden ™

Denne teksten er kanskje et mytteri mot mannskapet på båten som skal føre oss alle i havn når vi en dag om altfor mange uker, trolig måneder, kanskje år, ser land i horisonten.

Det får så være. For regjeringens krisepolitikk gjør så mye mer for bedriftene og eierne, de som reiser på første klasse, enn for vanlige folk, for passasjerene på tredje klasse, at de sosiale forskjellene kommer til å bite seg fast etter krisen om vi ikke endrer kurs.

Krisepakkene hjelper kapitalen så langt det lar seg gjøre. Men strekker seg ikke like langt for arbeidsfolk.

Permitteringsreglene er hasteendret, slik at arbeidsgiver bare betaler de to første dagene av permitteringsperioden. Dette er vel og bra, for mange bedrifter sliter og flere vil slite enda mer.

Men alle oss andre?

Arbeidstakeren vil etter 20 dagers permittering få en kraftig reduksjon av inntekten, mange godt over 30 prosent. Reduksjonen er mindre enn den var før Stortinget fikk kranglet prosentsatsen noe opp, det er da noe.

Men ikke nok. Ikke i en situasjon der bedriftseieren slipper lønnsutgifter, mens arbeidstakeren kastes ut i en usikker situasjon, og det i et arbeidsmarked som er knust og ødelagt, i ordets opprinnelige forstand. Lagt øde.

Jo, det er dugnad og vi løfter i flokk. Men la oss ikke glemme: Permitteringene kommer som følge av politiske vedtak om å stenge omtrent alt som stenges kan i landet vårt.

Det er regjeringen som har stengt Norge.

Med denne avisens – og min personlige – støtte, for all del. Men ytterligere støtte herfra krever en kursendring.

Det er ikke overraskende at krisepolitikken tjener bedriftseieren, men det har liksom ikke vært helt lov å si på grunn av dugnad og samme båt og andre fine ord om samhold.

Det er ikke overraskende fordi landet styres av Høyre og Venstre, med Fremskrittspartiet som garantist i Stortinget og Kristelig Folkeparti som et eller annet i regjering.

Som LO-strateg Wegard Harsvik skrev i Klassekampen forleden: «Nå manes det til fellesskap og samhold (…) fra dem som har brukt mye tid på å argumentere for at fellesskapene bør løse så lite som mulig – og som har hatt som prosjekt å bygge dem ned».

Altså partiene nevnt to setninger tilbake i denne teksten og deres omland og støttespillere.

Harsvik har sagt det, og det har vært andre spede røster. Men for det meste har det vært taushet og krav om å stå bak alle avgjørelser, for nå står vi sammen. Alle godtar at permitterte skal ned i lønn etter 20 dager som om det var en slags naturlov. Derfor var det forfriskende å se YS, landets tredje største arbeidstakerorganisasjon, kreve mandag at permitterte må få beholde hele lønna si fram til sommeren. SVs Audun Lysbakken stilte seg bak YS.

Nå ligger forslaget på bordet, synlig for alle, slik at det blir vanskeligere å late som om det ikke er mulig å gi folk det de hadde før de uforvarende ble kastet ut i usikkerhet.

Det var heller ikke slik at det var nødvendig å gjøre det lettere å permittere ansatte. Vi kunne gjort som danskene: Gitt såkalt lønnstilskudd til bedriftene, slik at de kan lønne sine ansatte i et spleiselag med regjeringen. Da hadde vi unngått at snart 300.000 nypermitterte går uproduktive.

De kunne ha gjort litt av jobben sin, og kanskje en del annet som det liksom aldri blir tid til i det daglige hamsterhjulet.

Prislappen ville vært omtrent den samme. Og ordningen finnes allerede i NAV-systemet. Det fantes en knapp vi kunne trykke på. Men vi gikk for permitteringer, og på sikt: Masseoppsigelser.

Les også: Hva skjer med pensjonen min om jeg permitteres? Her er seks spørsmål og svar (+)

Fredag kommer regjeringens såkalte kontantstøtte til næringslivet. Her pøser regjeringen på med penger til bedriftene. Vel og bra og trolig helt nødvendig. Det vil koste 50 milliarder innen utgangen av mai, sier regjeringen selv. Til sammenligning vil det koste rundt ti milliarder å sørge for at permitterte arbeidsfolk beholder lønna ut juni.

Der vi står i dag, vet vi at permitterte arbeidsfolk er pålagt å dytte inn 30 prosent av inntekten sin i dugnaden. Vi venter på å få vite hvor mye kapitalklassen blir pålagt å bidra med. Om enn ikke i spenning.

For vi fikk ingen begrensninger på utbytte til bedrifter som nå får penger fra staten.

Dugnadspartiene Høyre, Venstre, KrF og Frp stemte imot. Det betyr at deler av krisepengene går til rett i lomma til eierne, der det ville vært like naturlig at staten stilte krav om eierbidrag for å gå inn med støtte.

For vi får ingen pålagt nedsettelse av husleiene under krisen, som Rødts Bjørnar Moxnes har foreslått. Det betyr at dine skattepenger går til Olav Thon. At store deler av oljefondet likevel ikke går til våre barn og fremtidige pensjoner. Det går til dem som har kjøpt seg opp i næringseiendom.

Dugnad er fint og flott, men som alle vet: Kjedelig når det står på.

Dette begynner å se ut som noe enda verre. Det er overføring av våre felles midler til bedriftseierne og landets eiendomsbaroner.

Stor reportasje: Dette er historien om et døgn i det fortsatt arbeidende Norge (+)

Landet trenger selvsagt bedrifter etter krisen. Vi lever i kapitalismen, så vi trenger også kapitalistene. Men vi trenger ikke eiendomsbaronene. Virkelig ikke. Byggene står der uansett om rike menn som har lån til pipa av skattemessige årsaker, ikke blir enda rikere av krisen, eller om de til og med blir fattige underveis. Som resten av oss nå er pålagt å bli.

«Vi er alle sosialdemokrater, egentlig», het det jo da vi skrøt av «den norske modellen» der vi reiste rundt i verden før koronakrisen satte Norwegian på bakken.

Nå har regjeringen sin sjanse til å vise at det stemmer. Den tar nok ikke den sjansen.

Brorparten av regningen havner i postkassa til mannen i gata. Det er slik skuta styres for tida. Folkene på tredje klasse må øse som best de kan for å holde det stigende vannet unna passasjeren på første klasse oppe på øvre dekk.

Og selv om ordene ikke akkurat nevnes hyppig nå om dagen, kan vi glede oss til «fleksibelt arbeidsmarked» og «næringslivets behov for midlertidige ansettelser» gjør comeback på den andre siden av krisen. Da vil de vakre formaningene om samhold fra denne store, nasjonale dugnaden ™ være glemt.

Samleside: Alt du trenger å vite om korona