Den amerikanske revolusjonen II

«Call out the instigators
Because there's something in the air
We've got to get together sooner or later
Because the revolution's here, and you know it's right»
Thunderclap Newman,
«Something In The Air» (1969)

Mandag er vi altså i gang, i den unnselige delstaten Iowa. Jeg skriver vi fordi amerikanernes presidentvalg ikke er indremedisin for de der borte, det angår oss alle. Det har alltid vært viktig for hele verden, for økonomien, tryggheten og retningen.

Og valget i november 2020 er mer avgjørende for vår felles framtid enn noe annet valg på tiår. Kanskje noen gang.

Det er ikke noe spesielt med Iowa, denne amerikanske delstaten i Midtvesten, vest for Chicago. Men den er første stat ut til å velge sine kandidater til presidentembetet.

Den har rundt tre millioner innbyggere. Det er hjemstaten til den republikanske ekspresidenten Herbert Hoover og den reaksjonære skuespilleren John Wayne. Og ikke minst er demokraten Henry A. Wallace herfra, en av de mest progressive og venstreorienterte amerikanske politikerne noensinne.

For progressiv, for rød, for Sovjet-vennlig. Han var USAs visepresident ved Roosevelts side under krigsårene, men da presidentens helse begynte å svikte, ble han kastet som visepresidentkandidat før valget i 1944.

Valget falt i stedet på Harry S. Truman, Roosevelt døde, og resten er historie. Nærmere en sosialdemokrat har ikke USA vært Det hvite hus. Før nå.

Når Iowas demokrater mandag begynner prosessen med å samle seg om sin presidentkandidat, er den demokratiske sosialisten Bernie Sanders favoritt.

Det vil si, han leder på meningsmålingene. I en måling i New York Times forrige helg hadde han i Iowa støtte fra hver fjerde demokratiske velger.

Tre andre målinger understøtter dette, og plasserer Sanders øverst foran den store forhåndsfavoritten, Barack Obamas visepresident, Joe Biden. Sakte, men sikkert har Sanders spist seg innpå og forbi både Biden og Elisabeth Warren. Er tida inne for Bernie Sanders, Amerika?

Sanders tapte knepent i Iowa mot Hillary Clinton i 2016. I praksis delte de statens delegater til Demokratenes landsmøte.

Han overrasket mange under det som var hans første presidentvalgkamp, og hans kraftfulle framtoning og budskap om gratis helsehjelp og kamp mot økende økonomisk ulikhet, hadde stor appell.

Men demokratenes Amerika var ikke klare for Sanders i 2016, og gikk heller for sentrumskandidaten Clinton. Og tapte mot Donald Trump.

Nøkkelen til å vinne i amerikansk politikk ligger i det moderate sentrum. Det er en såkalt politisk sannhet. Barack Obama har advart sine partifeller mot å gå for langt til venstre i 2020.

Men USA har i mer enn tre år gått gjennom et lite ytrehøyrehelvete med Donald Trump, en mann så langt fra en dannet og moderat sentrumspolitiker man kan komme.

Han var ikke valgbar. Men ble valgt. Da må Sanders også være det. Det er en evighet siden 2016. Politiske sannheter har forsvunnet som dogg for solen. Det som var utenkelig da, virker mulig nå.

Sanders vil skattlegge de rike. Gi folk den helsehjelpa de trenger. Sikre lik lønn for likt arbeid. Garantere abortrettigheter for kvinner. Legge til rette for det grønne skiftet.

Det amerikanerne kaller sosialisme, er for oss selvfølgeligheter. Men stadig flere innser at USA må gjennomføre et systemskifte.

De fattige blir flere, middelklassens andel av inntektene stuper, og de rike, ja de blir ekstremt rike. Det er dollar nok til alle, men fordelinga blir stadig skjevere.

Siden 1970-tallet har amerikansk økonomi doblet seg, mens middelklassens reallønnsinntekter har steget med 20 prosent.

Regnestykket er enkelt. Samtidig er snart ingen fagorganisert i privat sektor.

Stadig flere må ha mer enn én jobb for å overleve. Blir du alvorlig sjuk, kan du måtte selge huset for å få nødvendig hjelp. Titalls millioner amerikanere lever uten det sosiale sikkerhetsnettet vi tar for gitt.

Et slikt samfunn er stadig mer modent for et radikalt skifte av ideene det er bygd på. Det er bare snakk om tid.

Sanders ble beviselig motarbeidet av Demokratene i 2016. Og han blir fortsatt sett på som farlig for det som omtales som den Wall Street- og etablissementsvennlige fløyen av Demokratene.

Men hvilke andre av de demokratiske kandidatene evner å engasjere på samme vis i en atmosfære preget av mistillit? Kan noen utmanøvrere Trump med sentrumsnær pragmatikk, med mer av det samme?

Med en demokratisk politikk som nettopp har bidratt til å skape forskjellene, urimelighetene og problemene i USA? Etablissementet, uavhengig av parti, har bygd et kritisk skjevt USA. Ikke Trump.

I sin bok «Bernie Sanders og det nye USA» fra 2018 skriver Reidar Strisland om folkebevegelsen bak Sanders som kom til syne i 2016: «Det kanskje viktigste med valgkampen til Sanders var at en hel generasjon med millioner av unge fikk se at en annen verden er mulig. De er lei av et økonomisk system konstruert for å holde dem tilbake. Den generasjonen gir seg ikke».

Sanders er kort oppsummert for folk, mot makta og pengene. Ikke bare er det riktig politikk, det er catchy også.

Nøkkelen til Det hvite hus er valgdeltakelsen. Ved forrige presidentvalg stemte bare litt over halvparten av amerikanerne. Knappe 56 prosent. Jo rikere, eldre og mer utdanna du er, desto større er sannsynligheten for at du stemmer.

Bernie Sanders snakker til andre grupper.

Lykkes han å få folk til stemmelokalene ved å engasjere og mobilisere, som alt tyder på at han gjør – han er suverent best på hente inn valgkampstøtte fra grasrota – kan USA stå på terskelen til en revolusjon.

Er han med sine 79 år for gammel til å bringe den røde fanen inn i Det hvite hus? Det vet ingen.

Men Sanders har krafta til å klå Trump, det bekrefter meningsmålingene, og til å slepe sine ideer for et nytt USA inn over terskelen.

Så kan visepresident Elisabeth Warren ta over stafettpinnen. Skulle alderen tynge.

Les også: En av dem vinner snart det første slaget: Hva betyr seier i Iowa?